Rakel Seweriin (1906-1995)

Oppvekst i arbeidermiljø

Rakel Seweriin (født Solberg) ble født 26. juni 1906 på Eidsfoss jernbanestasjon, Eidsfoss verk i Vestfold, som datter av hotellbestyrerinne Zefra (født Natterstad) og stasjonsmester Fredrik Solberg. Her vokste hun opp i et tradisjonelt verksmiljø der to direktørfamilier delte eierskapet og driften av verket, seg imellom. På begynnelsen av 1900-tallet var Eidsfoss verk fremdeles organisert etter gamle oppfatninger av rang, stand, fag- og yrkestitler, - og kjønnsroller. Samtidig vokste det frem fagforeninger som ønsket endringer og bedre kår for arbeiderne på Eidsfoss.

Rakel var sju år i 1913, merkeåret da Grunnloven ble endret slik at både kvinner og menn over 25 år fikk like statsborgerlige rettigheter. Kvinner fikk nå stemmerett ved stortingsvalg og mulighet for plass på Stortinget som valgt representant. Tidligere hadde dette vært forbeholdt menn. Men en sak var grunnlovens tekst, noe annet var folks holdninger til kvinners egnethet til å ha ledende roller i styringen av nasjonen.

Rakel viste tidlig at hun ville noe mer enn å leve et tradisjonelt kvinneliv. I hennes utkast til selvbiografi skriver hun at oppveksten på Eidsfoss skapte en bevissthet hos henne om klasseskiller og roller. Moren Zefra, hadde som ung pike på 1880-årene fått plass på Den Kvinnelige Industriskole i hovedstaden, og fikk opplæring i handelsfag. Hun mente at også døtrene måtte få utdannelse før de giftet seg. I 1919 flyttet familien Solberg til Tønsberg, hvor Rakel fullførte middelskolen. Etter konfirmasjonen i 1922 gjorde hun noe som på 1920-tallet ennå ikke var vanlig for jenter; hun begynte på Tønsberg gymnas (videregående skole), og tre år senere tok hun artium.

Politisk engasjement i AUF

Rakel Solberg flyttet til Oslo for å finne jobb. Der ble hun kjent med Arbeiderpartiets ungdomsparti, AUF, som hadde kveldsmøter og kurs for ungdom. Hun satte seg godt inn i partiideologien, og reiste landet rundt på møter som taler, agitator og foredragsholder gjennom 1930-tallet. Dette ble ikke godt mottatt av arbeidsgiveren hennes. Rakel beskrev senere situasjonen i sitt utkast til selvbiografi: «De av mine kolleger som ikke skydde meg, fordi jeg var «politisk», overfalt meg: Nå, hvordan er det med agitatoren? Går Arbeiderpartiet fram? Ja, nå vet chefen at du er «bolsjevik». Han har vifta med Arbeiderbladet: Nå er a her, og nå er a der, sa’n».

Hun mistet den jobben. Arbeidsgiver brukte ekteskapet med legen Alf Seweriin som unnskyldning – gifte kvinner skulle ikke ta jobbene fra menn som forsørget kone og barn. Selv mente hun at hun mistet jobben av politiske grunner.

Stortingskandidat for Arbeiderpartiet

Ved kommunevalget i 1937 ble Rakel Seweriin fast representant i Oslo bystyre, og fra 1945 var hun nominert på Arbeiderpartiets stortingsliste. Den gang var kjønnsfordelingen mellom stortingsrepresentantene 350 mannlige og 41 kvinnelige representanter (både faste og vara).

Det var mange fra den gamle garden i partiet som var skeptiske til nominasjonen og mente at hun var for ung og uerfaren, kanskje også fordi hun var jente, og at sakene hun engasjerte seg i var kvinners rettigheter innen abortsak, barnetrygd og folketrygd, gifte kvinners rett til arbeid og likelønn. «Vi har så alt for lett for å beundre og være tilfreds med de enkelte kvinner som kjemper kvinnenes og hjemmenes sak hos seg selv og i andre land. Disse blir allikevel bare spede røster, hvis vi ikke alle sammen støtter aktivt op om dem som kjemper for våre interesser. Vi må støtte dem med vår viden og praktiske erfaringer, vi må skape den front utenfor stortinget som skal gi kravene tyngde,» skrev den unge Rakel Solberg i Smaalenenes Sosialdemokrat i 1937.

Formann i Stortingets sosialkomité

Etter valget i 1953, ble Seweriin leder av Sosialkomitéen som første kvinnelige komitéleder i Arbeiderpartiets historie, og noen måneder senere, overtok hun statsrådsposten som sosialminister etter Aslaug Aasland i Oscar Torps regjering. Men selv om en ministerpost var en stor oppgave, var Sosialdepartementet regnet som et av de «lette» departementene. «Familie- og administrasjonsdepartementet sto både ut fra budsjett og prestisje nederst på rangstigen, og hadde på 1950- og 60-tallet kallenavnet «Kjøkken- og kjerringdepartementet», skriver Hans Olav Lahlum i boka «Noen av oss har snakket sammen», fra 2024.

Synet på kvinner i politikken var diskutert, da som nå. I 1980 ble Rakel Seweriin spurt om hun mente statsrådplassen ble hennes fordi hun var kvinne: «Du vet Gerhardsen var den første som tok en kvinne med i regjeringen, og da han først hadde begynt så kunne man ikke la vær med det!» Men hun mente også at hun som statsråd ikke fikk gjennomslag for et eneste viktig sak, nettopp fordi hun var kvinne og en som talte for sosialpolitiske endringer som angikk kvinner spesielt.

Rakel Seweriin var en viktig banebryter i arbeidet for kvinners økonomiske uavhengighet, gifte kvinners innpass i arbeidslivet og støtte til enslige mødre. Hun deltok også ved internasjonale sosial- og arbeidskonferanser og var utsending til Nordisk Råd, Europarådet og FNs generalforsamling. Da Rakel Seweriin gikk av som stortingsrepresentant i 1969, hadde hun 16 år bak seg på Stortinget, lenger enn noen annen politiker frem til da.

I denne teksten har jeg hentet stoff blant annet fra

• Store Norske Leksikon

• Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark), Torggata 12, 0181 Oslo, som har et rikholdig arkivmateriale etter Rakel Seweriin