Stine-Marie Schmedling (f. 1983)
Jeg skrev om selvopplevd voldtekt under metoo, men det modigste jeg gjorde skjedde lenge før det. Det var å innse at det var det som hadde skjedd. Så bearbeide voldtekten og å leve videre med alt som fulgte med etterpå.
Jeg heter Stine-Marie Schmedling og er leder av 8.marskomiteen. Jeg er opptatt av likestilling og rettferdighet og er vel i alle fall tidvis en slags aktivist. Jeg har arrangert fakkeltog mot rasisme og ordføreraksjoner for flyktninger og menneskeverd i Tønsberg og Vestfold. Jeg har leda et Grønt Kvinnenettverk som er MDGs nasjonale likestillingsorgan. I den rollen hadde jeg også plass i landsstyret til partiet.
Jeg har egentlig aldri følt meg særlig modig, i alle fall ikke for de tingene som jeg har gjort som er synlige. Jeg skrev om selvopplevd voldtekt under metoo, men når jeg skrev om det var det etter mange år med terapi og helsehjelp. Det gangene jeg har måtte være modig har jeg gjort det samme som alle andre som har opplevd krenkelser må gjøre - leve livene våre, tørre å føde barn og amme - som kan være vanskelig for den som har opplevd overgrep, tørre å stole på folk og være i forhold og dra alene hjem fra fest på natta. Og selv om det er et privilegium å få psykologhjelp og støtte fra krisesenteret etter voldtekt, er dette kanskje det mest skremmende jeg har gjort - men som jeg etterpå er glad for at jeg klarte. Mange ganger på vei til samtaleterapi ville jeg snu og gå hjem fordi man har ikke lyst til å gå frivillig inn i det mørke. Jeg håper de som leser dette tør å snakke med noen om egne opplevelser - jeg veit det er vondt, men jeg lover, det blir bedre etter hvert og særlig hvis du snakker om det.
Jeg er fast spaltist i Tønsbergs Blad og er veldig glad i å skrive. Jeg mener det er viktig å skrive for å forstå bedre og for å få testa ut argumentene sine. Når vi skriver og får svar er det alltid interessant å se om ens egen argumentasjon holder vann. I politikken, som leder av kvinnenettverket og i spalten min har jeg skrevet mye om vold og overgrep mot kvinner. Det er like ille om det er menn eller kvinner som rammes av vold og overgrep, og vi må kjempe for å unngå all vold mot alle folk. Grunnen til at dette er en likestillingssak eller kvinnesak om du vil er at kvinner rammes i voldsomt mye større grad av vold og overgrep enn menn. Det forskes alt for lite på vold og overgrep og de aller fleste som forgriper seg på en kvinne slipper unna med det. Det er et strukturelt problem. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, eier mindre av pengene, eier mindre aksjer, har færre lederroller og det har lavere status blant leger å behandle sykdommer som rammer kvinner.
Jeg har gått i tog på 8.mars i Oslo og i Tønsberg i mange år. 8. Mars 2022 stifta jeg foreninga 8. Mars Tønsberg som har som formål å arrangere tog og appeller i Tønsberg på 8. Mars. Den internasjonale kvinnedagen er fortsatt uhyre viktig. Det er en dag da vi løfter opp all den kunnskapen vi har om at det faktisk er en annen situasjon å være kvinne enn det er å være mann fortsatt i 2025. Vi må jobbe med likestilling hele året i politikken og med å løfte saken i media, men på kvinnedagen henter vi energi av hverandre og samles om de viktigste likestillingssakene. Når vi stifta komiteen var det viktig for meg at vi også hadde med det interseksjonelle perspektivet - at kvinnekamp må gå hånd i hånd med antirasisme og med kampen for skeives rettigheter. Det er det samme forkvakla menneskesynet som ligger under kvinnehat, rasisme og homohat. Ingen er fri før alle er fri. I det daglige jobber jeg med kultur, demokrati og ytringsfrihet.