Malak Abualfaish (f. 2008)

Jeg heter Malak, og jeg er 16 år. Jeg går på vg1 og jobber. Jeg kommer fra Palestina. Jeg har bodd i Gaza i 10 år også flytta jeg til Norge med mamma og søsknene mine i slutten av 2018.

Jeg syntes at det å være modig kan være mye forskjellig! Jeg knytter det mest til det å klare å stå på selv om det er tungt, det å tørre å være annerledes, det å tørre å stå for det man mener, det å tørre å være seg selv, det å gjøre det som er riktig selv om man ikke vil eller helt tør, og mye mer. Alt det her syntes jeg er vanskelig og tøft, spesielt fordi det er vanskelig å passe inn i samfunnet som ungdom. Alle ungdommene prøver å være like og minst mulig seg selv. Det gjør at enkelte ikke føler at de passer helt inn.

Det som engasjerer meg mest er Palestina-saken, mest fordi det er min sak. Jeg skulle gitt hva som helst for at alt av urettferdighet, bombing, sult, evakuering, og krigsforbrytelser som skjer mot uskyldige i Gaza skal stoppe. Ikke bare på grunn av min familie og venner, men for alle barna som ikke har gjort noe feil for å fortjene å oppleve så mye vondt, og som ser døden foran dem hele tiden. Jeg kan ikke forstå hvordan det som foregår ikke er stoppet når det skjer så åpenbart foran alle sammen. Men jeg står også imot alt av urettferdighet i denne verden. Jeg vil skape endring. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg tror ikke verden kan fortsette sånn. Alle menneskene skal få de grunnleggende behovene sine. Ingen er bedre enn andre, vi kan ikke bestemme hvor vi blir født.

Jeg engasjerer meg mest fordi det kunne vært meg. Jeg har opplevd å være der og jeg vet hvor vanskelig litt av det kan være. Når jeg ser hvor langt det har gått og hvor mye grenser okkupanten har tråkket over så klarer jeg ikke å leve stille videre.

Jeg engasjerer meg også fordi jeg ønsker å skape endring i den urettferdige verden. Når jeg bodde i Gaza så var det bombing og blokade også, men aldri gått så langt at de bomber i over 1 år på rad.

Den lengste krigsperioden vi har opplevd var 51 dager og da var det rundt 2000 mennesker som ble drept. Jeg husker hvor skummelt det var under bombing og den eneste gangen vi måtte evakuere da jeg var sju år gammel. Når det var så skummelt for meg da, hvordan vil barn som befinner seg i Gaza nå føle, etter så mye evakuering og bombing?

Det er barn som har blitt født og drept i denne her krigen. Over 17 000 barn er drept. Folk drepes i alder av 0 til uendelig. Okkupanten dreper både barn og gamle. Hvordan skal man ikke reagere på det?