• 5. - 7. trinn: Samfunnsfag (SAF01-04)

Mads Wiels Bomullsfabrikk ble grunnlagt i 1813. Gründer Wiel fikk reist en treetasjes trebygning på steinpillarer nord for Tistedalsfossen. Der var det tilgang til vannkraft.

«Spinnerimaskinene sto i første etasje, mens de to øverste etasjene ga plass til bomullsrenseri og ullspinneri, samt manuelle vevstoler hvor vevere produserte strømper, ullklede og bomullsstoff de første årene på tradisjonelt manufakturvis. Under gulvet i første etasje sto vannhjulet som var koplet til spinnemaskinene. Vannrenner fra fossen førte vann til hjulet.» - Dag Andreassen, Industrimuseum.no

Selv om fabrikken sto i hans navn, kan man trygt si at han ikke kunne ta all æren helt selv. Mads Wiel (1791–1835) kom fra en rik familie, og hadde stor nytte av dette når fabrikken skulle etableres.

Da Mads var 16 år, døde faren hans, og han arvet mye. I tillegg kjøpte han opp trelast, tømmer og en mengde kjøpmannsvarer etter Wiel senior. Kanskje han hadde lyst til å leve opp til sin far, som var en av Haldens fremste handelsborgere? 

Det var i England den industrielle revolusjonen startet først. Produksjonen av varer ble samlet i fabrikker og effektivisert ved å bruke maskiner. For at ingen andre skulle kunne kopiere den engelske produksjonsmetoden, innførte engelske myndigheter en lov mot å dele informasjon med interessenter fra andre land. Brudd på loven kunne føre til strenge straffer. Dette kalles proteksjonisme.

Allikevel klarte Mads Wiel å få tak i tegninger av maskiner brukt i tekstilindustrien. Ryktet sier at han kjøpte tegningene av en spion i København. Industrispionasje var nemlig svært vanlig allerede på den tiden. Om det er sant vet vi ikke, men maskiner fikk Mads Wiel i alle fall laget.

I 1815 startet bomullsfabrikken produksjon av garn og strømper på noen få maskiner. Mads Wiel ansatte et 20-talls kvinner og barn til å arbeide for seg. Maskinene som ble brukt var enten drevet av vannkraft eller manuelt drevet. 100 år senere var det rundt 350 ansatte ved fabrikken, og 100-vis av maskiner.

Bomull var en råvare som i stor grad ble importert fra Amerika via Storbritania. Bomullen ble dyrket på store bomullsplantasjer ved hjelp av slaver. Under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet, var det mangel på bomull. Hvilken rolle norske bomullsprodusenter som Haldens Bomulldsspinderi & Væveri spilte i forbindelse med slaveriet, er fortsatt uklart.

Etter hvert ble Mads Wiel ikke bare en dyktig forretningsmann. Han ble en modig pioner som skapte noe nytt, i en tid hvor lån, maskiner og forsikringer var svært vanskelig å skaffe.

Han slet i årevis med å få fabrikken til å gå rundt, og trosset krig og nedgangstider. På tross av alle utfordringene, bygget han opp en moderne tekstilproduksjon 30 år før andre gjorde det samme i Norge.

Norges første fabrikk, sto ved Tistedalsfossen.

Arbeidsforholdene ved «Haldens» må kunne beskrives som utfordrende for fabrikkarbeiderne.

Støyen fra hundrevis av vevstoler gjorde det umulig å snakke sammen under arbeidet, så prat var kun mulig i spisepausen. Det ble heller ikke utdelt hørselvern, så hørselskader var svært vanlig.

"Det ristæ og dirræ i hele bygningen [...] Jæ holdt på å bli gæern da jæ bynte på fabrikken. Det duræ inni hue på mæ så jæ ikke fekk sove." – Ella Eriksen forteller i boka "Bak fabrikkporten" (2000) av Ivar Bjørndal.

Støvet fra 100 vevstoler lå tykk i lufta, og la seg som et teppe over produksjonslokalene. Det ble støvsugd under vevstolene hver gang man skiftet tråd, men ikke utdelt noe verneutstyr for luftveiene.

Det var fabrikkarbeidernes ansvar å holde det rent og ryddig på egen arbeidsplass. I tillegg til en krevende maskinpark, måtte de også håndtere kjemikalier på fargeriet.

Fredag var lønningsdag. Lønnen til veverne ble beregnet ut fra hvor stor produksjon de hadde hatt i løpet av uka. Andre, som funksjonærene og stolstillerne, hadde fastlønn. Kvinner og menn ble lønnet ulikt. Kvinnenes lønn var rundt 2/3 av mennenes. Det var formiddags- og ettermiddagsskift på fabrikken, men ikke nattarbeid.

Barnearbeid var vanlig ved Spinneriet. Spinnerske Hilda Sund forteller i "Fra vannsag til atomreaktor" (1965) av Ivar Bjørndal:

“Ungene begynte når de var 12 år. De skiftet pinner på spinnemaskinene [...] Var det en som somlet, fikk han snart en smekk av “halen”, en liten slupp [...] Ungene tjente 35 øre uka."

En slupp var en liten kjepp eller pinne.

På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet ble produksjon av tekstiler gjerne sett på som kvinnearbeid. Det var i stor grad kvinnnenes oppgave både å spinne og å veve. Flere enn 2/3 av de som arbeidet ved "HBSV" rundt år 1900, var kvinner.

Fagforeninger ble vanlig i Norge utover 1900-tallet. Fagforeningene skulle kjempe for arbeidernes rettigheter. Da fagforeningen "Tistedalens Tekstilforening" ble stiftet i 1917, ble Anna Andersen valgt til første formann. Det var uvanlig at kvinner fikk slike verv på den tiden. Senere skulle ledervervet i foreningen overtas av menn.

Etter 2.verdenskrig fikk "HBSV" problemer med å rekruttere kvinner til fabrikken. Styret forsto at det måtte tilrettelegges bedre dersom fabrikken skulle være konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. En av distriktets første barnehager, ble for eksempel etablert ved fabrikken. Her forteller direktør Gabriel Hofgaard om planene.

"HBSV" produserte i løpet av sin 160 år lange historie, det meste innen tekstil. Alt fra sokker og tråd, til tekstiler, fiskegarn og tepper. Det meste av det som ble produsert, ble solgt på det norske markedet.

Helt til langt inn på 1900-tallet, var det vanlig at folk sydde sine egne klær, så etterspørselen etter tekstiler var stor. Salgsrepresentanter presenterte varer fra "HBSV" på messer over hele landet. På messene inngikk forhandlere avtaler om videresalg av produktene fra fabrikken.

På slutten av 1950-tallet ble det etablert frihandelsavtaler mellom land i Europa. Medlemslandene fikk tollfri tilgang til hverandres markeder. Toll er en avgift myndighetene i et land kan legge på utenlandske varer, slik at de blir dyrere. For at norsk industri skulle få tilgang på det europeiske markedet, undertegnet norske myndigheter EFTA-avtalen i 1960.

Dette fikk skjebnesvangre konsekvenser for en allerede presset Halden-industri. På slutten av 1960-tallet opplevde haldenserne et ras av konkurser. Perioden blir gjerne kalt Halden-krisa.

Etter flere år med underskudd og et vanskelig marked, kom beskjeden hele Halden fryktet. 1.oktober 1971 var Halden Bomullspinneri og Veveri slått konkurs.158 års fabrikkhistorie var over, og 324 ansatte mistet jobben.

Det var blitt gjort flere forsøk på å redde fabrikken, men produksjon av tekstiler i tekstilfabrikken ved Tistedalsfossen ble for dyr. Man klarte ikke å konkurrere med billige importerte varer.

I dag står de gamle fabrikkbygningene i Tistedal og minner oss om det som en gang var.

I 1965 feiret Halden by 300 års jubileum. I den sammmenheng ble det laget en liten hyllest til byen i form av en film. Her er et lite utdrag, med fokus på byens industri.

1815: Produksjonen ved fabrikken starter.

1845: Nye eiere og ny drift under navnet Tistedalens Bomuldspinderi

1854: Fabrikken brenner ned til grunne, nye lokaler bygges.

1868: Gabriel Hofgaard overtar aksjemajoriteten.

1877: Fabrikklokalene brenner.

1880: Nye utvidelse med veveri og nye fabrikklokaler står ferdig. Nytt bedriftsnavn er: Haldens Bomuldsspinderi og Væveri.

1880-årene: Utvidelser, øker produksjon, antall vevstoler går fra 50 til 300.

Ca. 1900: Fra hard konkurranse til tollsatser på varer fra utlandet i 1905 og dermed gode tider. Produserer 83 000 pakker garn og 79 000 vevde tekstiler.

1909: Ny veveribygning ferdig med 560 vevstoler, sentraldampanlegg og fargeri.

1910-tallet: Gode år, høy produksjon, fornyelser og bedre lønns- og arbeidsvilkår. Mest utfordrende å skaffe nok kvinnelig arbeidskraft.

1913: Produserer over 3,7 millioner meter vevde tekstiler i året.

1920-tallet: Nedtur, svingende råvarepriser, økt konkurranse og lav kjøpekraft i befolkningen.

1930-tallet: Oppsving. Deltar med Halden-tepper i verdensutstillingen i Brüssel i 1935 og mottar Grand Prix.

Etterkrigstid: Ustabil tilgang på råvarer og mangel på kvinnelig arbeidskraft, men gode salgstall. Tiltrekker seg arbeidskraft ved å hjelpe arbeiderne med boligbygging og daghjem for barn.

1947: Nytt spinneri og nye fabrikklokaler ferdige med kantine og garderober.

1962: Nytt veveri ferdig.

1960-tallet: Import av billige tekstilvarer øker konkurransen fra utlandet.

1971: Slås konkurs.

Test deg selv her.