• 17. Mai sløyfe med rosett. Består av tre tekstilbånd i rødt, hvit og blått. I rosetten er det norske riksvåpen. Bak er det en sikkerhetsnål av messing. Nedre deler av båndene har skrå sårkanter.
    Photo: Berget, Ole Maurits / Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem

Sløyfe

Created with Sketch.

Sløyfe (klesplagg)

right|Moderne, ferdigknyttet sløyfe av fløyel utstyrt med strikk og hekter. Sløyfe, flue, tversover eller tversoversløyfe er et drakttilbehør i form av et pyntebånd som knyttes omkring halsen med en bred knute og flate løkker foran. Sløyfer er vanlig i tradisjonell vestlig mannsdrakt på samme måte som slips; de knyttes rundt kragen på skjorter og bæres som pynt til finere antrekk og enkelte uniformer. Plagget stammer fra tidligere tiders skjerf og halsbind som ble brukt for å holde varmen og lukke åpne skjorter. Tynne og smale halskluter ble knyttet fast med praktiske sløyfeknuter som er lett å løsne. Plaggene endret seg med klesmoten og utviklet seg på 1600-tallet og framover til blant annet kalvekryss, halstørkler med kniplinger, og kravater, forseggjorte, knyttede herrehalstørkler som ble forløperne til moderne sløyfer og slips. I dag brukes plagget bare som pynt. Det er vanlig å kjøpe ferdigknyttede sløyfer som festes med strikk og hekte. Historikk upright|Forløperen for moderne sløyfer er kravaten, knyttede herrehalstørkler som kom på moten i Europa fra 1600-tallet. Jacques-Louis Davids selvportrett fra 1794 viser en ung franskmann moteriktig kledt i hvitt halsbind knyttet med stor sløyfe og lange, løse ender omkring en stor skjortekrage (en tidlig «fadermorder»). Sløyfer og slips fikk sin moderne form ved midten av 1800-tallet. Utformingen av skjortekravene gjorde at man måtte lage tynnere og smalere halsbind enn det man hadde brukt før. En slags sløyfer hadde imidlertid blitt brukt lang tid i forveien og kan spores tilbake til kravatene. Det var knyttede halstørkler som oppstod i den franske militærmoten på 1600-tallet, og som ble båret som sivilt plagg fram til første verdenskrig. Sløyfe var meget vanlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Bortsett fra en kort renessanse i 1960-årene ble sløyfen etter hvert helt erstattet av slipset (som nå også langt på vei er gått ut av bruk). Sløyfe brukes i dag mest til smoking eller livkjole.

Henles sløyfe

right|Henles sløyfe i midten til venstre i diagrammet Henles sløyfe er den delen av et nefron i nyrene som leder fra proximale tubulus til distale tubulus. Den har en nedadstigende og en oppadstigende gren. Henles hovedfunksjon er å skape en konsentrasjonsgradient i nyrenes marg. Navnet stammer fra dens oppdager F. G. J. Henle. Funksjon Henles sløyfe består av to parallelle grener som går fra barken, ned i margen, og tilbake til barken. Væsken strømmer således i motsatt retning i de to delene av sløyfen. Den distale, oppadstigende delen av sløyfen har ionepumper som aktivt frakter ioner (NaCl og kalium) ut i den omliggende vevsvæsken. Det skapes således en høy konsentrasjon av ioner i margens vevsvæske som gradvis avtar ettersom væsken som transporteres oppover i sløyfen kvittes for ioner. (Denne delen av Henle er lite permeabel for vann). Den nedadstigende delen av Henle mangler den aktive pumpemekansimen, men er til gjengjeld svært gjennomtrengelig for vann. Den høye ionegradienten trekker derfor vann ut av nedadstigende tubulus ettersom væsken beveger seg mot margen. Vannet absorberes av nærliggende kar. Væsken i nedadstigende Henle blir således gradvis mer konsentrert, men når den svinger opp i oppadstigende Henle vil den igjen fortynnes, av de nevnte mekanismer. Resultatet er at vevsvæsken omkring Henles sløyfe får en økende konsentrasjon av ioner jo dypere inn i margen en kommer (motstrømsprinsipp). Denne osmotiske gradienten utøver sin funksjon på væsken som har passert helt til de terminale samlerør. I samlerørene, som ligger parallelt med Henles sløyfe, strømmer væsken i medullær retning. Dersom organismen trenger å spare vann, vil vannpermeabiliteten i samlerørene øke slik at vann kan bevege seg passivt (osmose) ut av samlerørene nedover den opparbeidede konsentrasjonsgradienten. Denne prosessen reabsorberer vann og skaper en konsentrert urin for ekskresjon. Litteratur Kategori:Anatomi Kategori:Nefrologi

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

You have unsaved changes.

Are you sure you want to leave this page?

Share to