Hinkekloss

Natt til 22. februar 1999 gikk varmen ut av den siste ovnen på PLM Moss Glassverk. Året før hadde bedriften feiret sitt 100-årsjubileum. Nedleggelsen var trist for byens befolkning, og særlig for de mange generasjoner «glassverkfamilier» i Moss. Takket være de ansattes innsats i tiden før nedleggelsen, er samlingen fra Moss Glassverk en av de største ved Moss by- og industrimuseum.

En gjenstand i samlingen er for meg helt spesiell, hinkeklossen, et gjenbruksprodukt. Når maskinen skulle tømmes for glass, ble disse til. Smeltet glass rant ut av maskinen og ble klippet i små biter. Når disse landet på underlaget fløt de ut, før de raskt stivnet til en rund, liten skive. Arbeiderne tok meg seg disse hjem til barn og barnebarn. Dette var før asfaltens tid, veiene var ofte av sand. Paradis ble tegnet opp, og klossene kastet. Det var ekstra fint å eie en slik kloss. Var man uheldig og knuste den mot en stein, var det flere klosser i kjelleren. Et vanlig leketøy for mange på denne tiden, men asfalt og barnslig nysgjerrighet, førte til at den originale hinkeklossen er sjelden i dag.

Sett i perspektiv føles det heldig, at man fikk oppleve å glede seg over små, men skjøre gleder i hverdagen. At man fikk verdsette enkle ting, uten å drukne i nye leker, ny teknologi og nye dingser gjennom barneårene. Når jeg holder i en hinkekloss i dag, lukker jeg øynene og minnes - veier uten asfalt, lengselen etter at disse skulle tørke om våren, slik at vi kunne gå med lette sko og sandaler. Med glede minnes jeg de endeløse, rolige og til og med kjedelige sommerdagene, hvor man måtte hoppe paradis for å få tiden til å gå!