Landskapet i Grong strekker seg fra høye fjell og bratte fjellsider, til langstrakte elver og brede daler. Skogen og jorda har alltid vært de viktigste livsnervene i samfunnet. Spor og gjenstander som forteller om hvordan mennesker i generasjoner har utnyttet deres verdier.
Denne artikkelen presenterer tektster og bilder fra magasinutstillingen på låven på Grong Bygdamuseum.
Med selvbergingssamfunnet ble skogens ressurser høstet etter hvert som behovet oppsto– uten tanke for bevaring og fornying. Det var et ukritisk høstingsskogbruk som etterhvert førte til stadige innføringer av restriksjoner i skogbruket fra 1600-tallet, som minstedimensjon ved hogst og forbud mot å bruke friske trær til tjærebrenning.
I siste halvdel av 1800-tallet ble sagbruksnæringen frigitt og man åpnet for industrialisering av skogdriften. Skogen ble et kulturlandskap med ny verdi, styrt av markedets konjunkturer, samt tilgang til hogstmodent tømmer, arbeidsfolk og hester til å drive frem tømmeret.
I Grong ble man tidlig oppmerksom på betydningen av frigjøringen av sagbruksnæringen, og vedtok derfor egne skogvedtekter høsten 1897 som første kommune i landet. Vedtektene ga en viss kontroll på skogbruket, men det viktigste var nok bevisstgjøringen på skogens verdier hos de lokale skogeierne.
Fra og med etterkrigsårene økte fokuset på foryngelse og skogpleie gjennom bestands- og kulturskogbruket.
Skogene er fortsatt et viktig næringsgrunnlag i Grong, og i tillegg har skogene fått ny verdi blant annet gjennom fritid og rekreasjon.
Gjennom tidene har det vært kamp om den økonomiske og politiske makten som jorda representerte. I middelalderen var det kirkene som styrket sin makt gjennom jordeiendommer. I Namdalen var det færre erkebispeseter i enn Trøndelag for øvrig, men de fleste av disse lå i Grong og Overhalla. Med reformasjonen ble disse eiendommene krongods, og etter innføringen av eneveldet i 1660 så ble mange av disse solgt. Det var likevel først på 1700- og 1800-tallet at disse store gårdene og landeiendommene ble delt opp i mindre bruk.
Fedriften var nok kjernen i landbruket, samtidig som kornet var en nødvendighet. Sist på 1600-tallet, og gjentatte ganger gjennom hele 1700 tallet, opplevde man i Namdalen flere år med svært dårlige avlinger. Det førte til at en rekke gårder, blant annet i Grong, søkte og fikk godkjent nedsatt landskyld. Det ble også gitt såkorn som nødhjelp. Nødsårene førte til at man etablerte kornlager over hele Namdalen. Gradvis økte avlingene, og kornlagrene i Namdalen ble derfor avskaffet. I Grong etablerte man derimot nye kornlager så sent som i 1831 på Værem og Fiskem. Disse ble blant de siste kornlagrene i regionen.
Jordbruket er fortsatt et viktig næringsgrunnlag i Grong.
Hesten er en av de dyreartene som har hatt størst betydning for menneskeheten: som mat, transportmiddel, i krig og i daglivet som bruks og fritidsdyr. Til lands var hesten et like viktig framkomstmiddel som båten var til vanns. På åkeren og i skogen var den nesten uunnværlig, og det er ikke så mange tiår siden hest med kjøretøy var like vanlig som bilen er i dag.
Sleden var, før den organiserte veibygging begynte, det eneste kjøretøy av praktisk betydning i Norge. All tungtransport til lands ble kjørt på slede, hovedsakelig på vinterføre, da tilfrosne sjøer og vassdrag tjente som ferdselsveier. Av den grunn var alle de store markedene lagt til vinterhalvåret. Sleder ble til dels også brukt på sommerføre, da høylass og lolass gled relativt lett over stråstubb.
De vanligste sleder i Norge har vært langsleden, høysleden og sluffen. En annen utbredt type er tømmerdoningen,støttingen, som kom til Norge fra Sverige så sent som omkring 1900. Den består av to korte, solide sleder, «bukk» og «geit»,som var forbundet med kjetting.
Hesten er i dag i hovedsak et fritidsdyr.
Rundt forrige århundreskiftet gikk stort sett ungene på skolen annen hver uke, og det meste av fritiden ble brukt til å hjelpe til i det daglige arbeidet i hjemmet. De minste barna hadde mer tid til lek, da oftest med hjemmelagde leker.
Om vinteren akte man på kjelke og gikk på ski, og senere kom også sparkstøttingen. Ski har gått fra å være et uunværlig hjelpemiddel for transport av post og budbringere, i militæret, og i fangst, jakt og fiske om vinteren, til nå nesten utelukkende å være en sports- og fritidsaktivitet.
Grongninger har alltid vært interessert i ski og skisport, og har fostret en av de første kjente skiløperne vi har hatt: Lars Åsmulen. Blant de mange historiene som finnes om hans ferdigheter på ski, kan nevnes at han visst nok rente om kapp med en hest en gang og rente fra hesten.
Det har vært arrangert skirenn i Grong siden 1870-tallet, både for damer og herrer. Norges eldste alpine renn, Geitfjellrennet, ble første gang holdt i 1936. Bjørgan har vært sentral i bygdas skihistorie de siste hundre årene, spesielt etter at skihytta ble oppført rett før andre verdenskrig
