Lier 8. mai 1945

Tidlig under krigen ble flaggstanga tatt ned og gjemt bort, og flaggstangfoten fjernet for å unngå flaggplikt på okkupasjonstidens flaggdager. Her er stanga funnet fram og satt provisorisk opp på den siden av bygningen der den syntes best fra bygda. Et par av karene står ennå med spadene mens de ser flagget folde seg ut. Det første som falt dem inn da meldingen kom, var å gjøre symbolet på et Norge synlig.

Den 7. mai var en mandag, våronna var begynt, og arbeidsdagen var ikke slutt, men flagget skulle opp! Det var også andre symboler på friheten: Hente radioen. Fjerne blendingsgardinene. Snakke fritt og åpent.

Mens de heiste flagget, kom det et par tyske soldater oppover veien fra Landfald. Da de så det som foregikk, vinket de og ropte: «Fried! Fried!» Åpenbart var de like glade som nordmennene over at krigen endelig var slutt. Offisielt skjedde kapitulasjonen ved midnatt 8. mai, men da var det norske folk forlengst godt i gang med feiringen, - og festen fortsatte utover sommeren.

Hele bygda i fredsrus Den samme ettermiddagen ringte telefonen også hos rutebileier Kristoffer Karlsen i Sylling. Oppringingen kom fra doktor Arne Mørch på Vestre Nøste. «Norge er fritt. Vi har seiret!» ropte legen. Han hadde funnet fram en skjult radio. Avtalen var at han skulle ringe Karlsen straks han fikk nyheten om kapitulasjonen.

På jordene hos Ole Horn på Vestre Sylling arbeidet Helge Langeland. Da hørte han plutselig det forunderlige: Ja, vi elsker, lød ut i den klare vårlufta. Deretter fulgte Kongesangen. Det var Asmund Fuglerud på Valstad med sin ess-kornett som i yr glede hadde funnet fram instrumentet. Slik brakte en ess-kornett fredsbudskapet til Syllingfolket. Ut over ettermiddagen strømmet folk til Svangshagan der de deltok i den improviserte feiringen. På et jorde i Øverskogen sådde Arne Brevik hvete. Da kom nabokona løpende mot ham. «Spenn fra hesten, Arne. Krigen er slutt!» ropte hun.

På Tronstad gikk 20-åringen Odd Solberg med hest og harvet et jordstykke for Sigurd og Haakon Caspersen. Da så han Sigurd komme løpende: «Se å få sæla av hesten og finn fram hornet. Det er fred!» En halv time senere kjørte en av lastebilene til Tronstad Brug ut fra fabrikkområdet. På lasteplanet sto karene fra korpset, jublet og viftet med instrumentene. Det vesle samfunnet var i kok. Foran butikken til Alfred Andersen hadde det samlet seg mye folk. Kjøpmannen hadde funnet fram sin skjulte radio og plassert den i vinduskarmen. Også hos Hans og Gudrun Kvistaas var en radio kommet fram ved det åpne vinduet. Lastebilen stanset ved Justadtoppen. Karene løftet instrumentene. Så lød Ja, vi elsker ut over dalen. Deretter Gud signe vårt dyre fedreland og et par marsjer.

Trond Solberg hadde arbeidet for gårdbruker Ole H. Sylling under krigen. - Nå drar vi oppover og speller for Ole og Sigrid Sylling, sa han. Bilen snudde, og seiersferden gikk videre over Kanada mot Østre Solberg gård. Det var en smilende, men samtidig rørt Ole H. Sylling som kom ut på gårdsplassen. Mens karene spilte, dekket Sigrid langbord i stua. Og etter den lille konserten satt karene rundt bordet der hun hadde funnet fram det beste som gården kunne oppdrive. En røyk av de hjemmeavlede sigarettene fikk de også.

Etter måltidet kjørte lastebilen mot Sylling der seiersferden sluttet med en konsert på Syllinghaugen. Et av korpsmedlemmene var 11 år gamle Helge Muggerud. Denne dagen ble for alltid et sterkt minne for ham. Fra småbruket Thomas i Kanada fikk Ole og Margit Helgesen se flagget som gikk opp på gården Tamburhaugen lenger nede i dalen. Ole var ikke sen om å hente radioen av merket Høvding som han hadde gjemt i møkkakjelleren. Det ble en dag med stormende glede i den store familien.

Rett ved Meren skole bodde Andreas Nilsen Fjeld. Den gamle mannen hadde åpnet vinduet og plassert en radio i vindusposten. Nå satt han på en stol i sola utenfor vinduet mens folk strømmet på for å lytte. Blant disse var Dagmar Hestemyr med døtrene, to-åringen Berit i sportsvogna og seksåringen Erna. Flere kom stadig til, og de lo og gråt om hverandre. Også på tunet hos Bjørn Udengen samlet folk seg til sang, fest og glede. (Det var trolig dagen etter.) Vesle Erna var også med der, pyntet med små papirflagg festet med nål på strikkejakka.

Ut på ettermiddagen gikk to kvinner og ei lita jente opp Paradisbakkene. Det var Gunborg Sørsdal, Solveig Sørsdal og hennes vesle datter Berit. De var på vei hjem etter et ærend nede i Lierbyen. Midt i bakkene kom en mann løpende nedover med utslåtte armer. Det var dansken Otto Christian Iben som proklamerte freden i dansende glede. På gårdsbruket Ask nordre i Egge holdt Ragnar Skretteberg på å spre møkk fra haugene som var lagt ut på jordet. Plutselig hørte han høy lyd fra en radio. Lyden kom fra lærerboligen der lærer Carl Riisnæs hadde plassert den nær et åpnet vindu.

Fra Tranby satte Reidun Borgevad og hennes kusine seg på syklene sine og tråkket ned mot Lierbyen for å få med seg det som skjedde der. Da de nærmet seg sentrum, møtte de to tyske soldater som smilte, viftet med armene og ropte: «Fried, fried!». Også de var glade for at krigen endelig var slutt.

I Hennumgrenda samlet folk seg på Hennumtorget der fedrelandssangene snart lød ut i den klare lufta, spilt av noen karer fra Hennummusikken. Det var lutter glede; en glede som måtte feires i fellesskap. Ved Ovenstad sto Lierskogen Ungdomskorps oppstilt, klar til avmarsj. Under jubel fra mange mennesker langs veien marsjerte korpset ned til skoleplassen. Rett før de skulle begynne å spille, kom en mann løpende. Andpusten kunne han fortelle at noen tyske soldater var samlet på Heiatoppen. Det var grunn til å være forsiktig, mente han. Men ingen tok hensyn til dette. Kapitulasjonen var jo et faktum. Snart lød Ja, vi elsker ut over plassen.

Ved Lahellkrysset møtte folk opp, voksne, ungdom og barn. Flere hadde funnet fram flagget. Så startet det lange seierstoget. Foran gikk Tore Hansen med trekkspillet sitt og Sverre Olsen med barytonen. Toget beveget seg ned mot gården til Ludvik Laheld, snudde og gikk opp til hovedveien og videre til «Kalsebærjet» der det ble oppløst. Sent på ettermiddagen samlet folk seg på Øverskogen skole der de beslaglagte radioene var lagret i et kott i annen etasje. Nå skulle de ha dem tilbake. Men døra var låst, og mannen som bodde der ville ikke åpne. Kort tid etter kom to karer inn, den ene med ei Krag-Jørgensen rifle som han truet mannen med: - Gå vekk, vi skal ha tak i radioene! ropte han. Så slo han hengelåsen løs med kolben.

Det samme presset skjedde over alt i Lier. Folk stormet mot skolene der radioene var oppbevart. På Lierskogen hadde noen allerede 6. mai tatt seg opp på skoleloftet der radioene var forvart. En av dem var Gustav Tveten. Han fikk tak i radioen, men torde ikke sette den fram før de hadde fått den endelige bekreftelsen om kapitulasjonen. Den ble skjult under en flat stein i ei steinrøys på gården. Neste dag var det fritt fram. Freden ringes inn.

Presis kl. 15 sto kirketjenerne i tårnene på bygdas kirker. Biskop Eivind Berggrav hadde sendt telegram til alle prester om at freden skulle ringes inn. I ti minutter var bygda fylt av denne velsignede lyden, budet om at fem vonde år var over. Omtrent på samme tid kunne folk som hadde radio høre statsminister Winston Churchills hoggende stemme i kringkastingstalen fra London, der han bekreftet at kapitulasjonsdokumentet var undertegnet dagen før. Kilder: Lierkalenderen 1995 og Lier under andre verdenskrig. Glimt fra årene 1940–1945

Lierkalenderen mai 1995 Lier under andre verdenskrig, Glimt fra årene 1940 - 1945 av John Willy Jacobsen