Departementet viste til Canada. Der var sommertid gjennomført lokalt for enkelte byer med nærmeste omegn, mens de egentlige landdistriktene hadde normaltid. I Canada var det den enkelte kommunen som tok beslutningen. Det ble pekt på at når sommertid var besluttet for en kommune eller eventuelt et område, ble denne tidsregningen brukt av praktisk talt hele næringslivet i kommunen, organisasjoner og som hovedregel også offentlige institusjoner.
Kommunikasjonsmidler som jernbaner, skip, busser og fly brukte imidlertid normaltid, bortsett fra de som bare var av ren lokal betydning som sporveier og forstadsbaner. Fordelen med å innføre en slik ordning i Norge ville imøtekomme ønsket fra befolkningen i byer og bymessige strøk om sommertid, samtidig som landbruket kunne fortsette å nytte normaltid.
Før saken kunne behandles videre, ba Samferdselsdepartementet om uttalelser fra de øvrige departementene og de underliggende institusjonene om synet på gjennomføringen. Det var også viktig å få fram hvilke institusjoner som i tilfelle fortsatt måtte følge normaltid.
Departementet presiserte at hvis lokal sommertid ble vedtatt, måtte den innføres og avsluttes på samme tidspunkt i de kommunene som ønsket ordningen.
