Alfheim i Grødalen – «Jaktslott og fjellhytte»

Alfheim har en interessant historie. Den ble bygd som rekreasjonssted allerede i 1876 av Barbara Arbuthnott. Lokalt beskrives Alfheim ofte som et jaktslott, men det er egentlig bare en stor, men spesiell hytte. Som en mange bygninger i området ble den bygd i skotsk høylandsstil. Andre bygninger som ble bygd i samme stil er Nyheim på Gjøra, Phillipshaugen, Tredalsbakken og Vangshaugen. Alfheim var en av de første hyttene som ble bygd utelukkende for rekreasjonsformål. Første etasje har i dag 6 rom. På tegninger fra 1943 laget for Kristiansund Turistforening ser vi at det var hele 15 rom. Mesteparten av de ekstra rommene var soverom. I 1943 hadde andre etasje 9 rom mens dette tallet er blitt redusert til 6. De ombygningene som er blitt gjort er gjort for å få en mest mulig opprinnelig utforming. Alfheim ble delvis bygd av tømmer fra andre bygninger som møysommelig ble fraktet helt inn i Grødalen. Arbeidet sto lokale håndverkere for.

I starten viser bildene oss at Alfheim bare besto av en enkelt tømmerkasse med to etasjer. Et lite dobygg var bygd på. Laftet er det vi kaller for sinklaft, et laft der vi får rette hjørner uten lafteknuter. Stokkene er relativt små og flatehugd slik at veggen blir jevn. Dette laftet ble først tatt i bruk i byene og er utviklet for å at det skal være mest mulig praktisk å bordkle. På Alfheim ble det aldri bordkledd, det ser ikke ut som om bygningen trenger det heller.

Barbara gikk konkurs og tapte alle sine eiendommer. En av de siste eiendommene hennes som ble solgt var Alfheim. Kjøperen var Ethelbert Lorth Pillips. Det var Lorth Philips som lot bygge Vangshaugen, Pillipshaugen og Tredalsbakken. Han hadde også en annen bygning ”Hvilestedet”. Denne bygningen sto i nærheten av Phillipshagen som var mye større på den tiden og omgav stedet. Dette huset brant ned rundt 1914. Phillips var ivrig laksefisker, det var slik han kom til Sunndal. Han så snart muligheten for å tjene penger på lakseturismen til de andre Britene. Det var i en slik sammenheng han lot bygge de andre bygningene rundt omkring, med kona som arkitekt. Nå ble Alfheim bygd på med et utbygg i sinklaft i andre etasjen, gulvforskjellene og samholdene vitner om at dette ikke er opprinnelig, videre ble en mindre tømmerkasse i en etasje satt på i enden og ble det som i dag er kjøkken, det ble gjort med alminnelig laft vanlig på denne tiden, noen flyttmerker tyder på at det kan være en bygning som er flyttet til fra et annet sted. Et annet tilbygg ble også bygd i første etasje med en ende som antagelig har inneholdt toalett, et større soverom og en mellomgang med ildsted til å varme vannet til badet. Langs to av siden fikk Phillips lagt store steinheller som ble fraktet inn på sledeføre om vinteren. Her ble det laget en svalgang. Dermed fikk Alfheim det preget det har i dag.

Lort-Phillips fikk også bygd naust med vegger av steinheller. Når han kort tid etter fikk bygd Vangshaugen ble det samme gjort også her slik at man kan tydelig se at de to hyttene er påvirket av samme hånd. Arkitekten til Lort-Phillips var hans kone Louisa som skal ha planlagt flere av husene hans.

Phillips solgte eiendommene i Sunndal etter hvert som han ble for gammel til å reise hit. Alfheim ble solgt separat fra eiendommen rundt med ved og fiskerettigheter og en del løsøre i 1937 til Kristiansund Turistforening for 5000 kroner. Senere gikk også en del eiendom rundt Alfheim til Turistforeningen fra arvingene til Phillips.

”Jeg elsker Norge, og liker dårlig å høre noe nedsettende om landet, men ikke-fiskende besøkende har av og til blitt overhørt å klage at de føler seg innestengt av de massive snø og furukledte granittveggene som gjerder inn hver side av den trange dalen…”

Det er vel ikke bare Briter som kan føle det, men for dem var det nok ekstra uvant. Derfor var det nok ekstra velkomment den gangen Lort Phillips sendte beskjed med telefon til hvilestedet om at Gathorne-Hardy med frue var velkomment til å besøke ham på Alfheim. Fisket var elendig og været nydelig slik at ekteparet gladelig tok i mot invitasjonen.

Alfred Erskine Gathorne-Hardy født 1845, var britisk konservativ politiker, tredje sønn av Lord Gathorne Gathorne-Hardy den første jarlen av Cranbrook. I følge ham selv ble han tidlig tildelt våpen og fiskestang slik at jakt og fiske var en del av oppveksten hans.

Som så mange andre britiske herrer fra overklassen ville også Alfred Gathorne-Hardy prøve seg mot den norske laksen. Han var en dedikert fisker siden han i en alder av fem år fanget en gullfisk med en bøyd krok med en brødbit til agn fra dammen hjemme og lysten til å dra til Norden for å fiske ble vakt etter å ha lest boken ”Forest Life: a Fisherman’s Sketches in Norway and Sweden” av Rev. Henry Newland. Denne ambisjonen ble oppfylt i 1865 da han reiste sammen med en venn til Romsdalen. Gathorne-Hardy beskriver engasjert sitt møte med den norske kulturen, maten, været og reisruten fram til Romsdal hvor han fanget sin første laks i de nedre delene av Rauma. I 1901 var han for første gang i Sunndal. Der losjerte han hos Lort-Phillips på Hvilestedet. I begynnelsen hadde den Britiske politikeren søvnproblemer og disse løste seg ikke før etter en tredagers tur til Trondheim. Gathorne-Hardy skylder på denne forsinkende, men nødvendige, turen for at han ikke fikk tak i mer enn 49 lakser det året. Med i statistikken samlet skulle også resultatene til sønnene. Men de hadde i stedet i farens fravær tatt med seg geværene på jakt etter en bjørn som var observert i nabolaget.

”Ingen som har hatt det privilegium å være gjest host Lort Phillips i en av hans hjem i Norge vil ha glemt når man kom hjem etter en sen natt ved elven. Suppe og kaffe stod alltid klart ved ovnen til å bli varmet opp, og innen et minutt kom den joviale figuren til den gjestfrie verten inn og knelte ved peisen, hans muntre fjes lyst opp av flammene pusten hans rask forårsaket. Hvor vi nøt den varme suppen og den kokende kaffen, og hvilke enorme måltider vi klarte å fortære i den sene timene! Slike tunge middager, fulgt rett etterpå av sengen, forventer man at man får mareritt og dårlig fordøyelse av; ingen slike resultater i Norge.”

Det er ikke vanskelig å skjønne at folk kom tilbake til husene til Lort Phillips år etter år.

Turen oppover dalen gikk sakte, med vogn til utstyret og ridehest til fruen. Gathorne-Hardy skriver at Lort-Phillips har gitt navnet Alfheim til sin hytte i Grødalen. Han nevner ikke Barbara Arbuthnott med ett ord, selv om hun levde enda under hans første besøk der. Han skriver også at Lort-Phillips har bygd på Alfheim med ekstra rom når det var nødvendig, noe man ser tydelig på de forskjellige lafteteknikkene vi ser i dag. At Barbara var den opprinnelige byggherren og som kalte stedet Alfheim var tydeligvis ikke noe man brydde seg om å informere Lort-Phillips’ gjester.

Ekteparet Gathorne-Hardy hadde i alle fall en vellykket tur til Alfheim, de fikk se Åmotan og på Svisdal fikk de ”Waffel kok” og kaffe, fikk tørket klærne og kommet seg under tak en stund. Noe de bare behøvde å betale en krone for. Utrolig billig syntes de. Vel fremme på Alfheim ble de innkvartert i små, men komfortable rom, som nevnt hadde hytten flere små rom tidligere. I løpet av oppholdet i 1902 fikk Alfred Gathorne-Hardy både prøvd fiskelykken og tatt seg en tur opp til Svartsnyten.

I 1913, elleve år senere kom Gathorne-Hardy for andre gang til Alfheim. På den tiden var det skjedd en hel del i Sunndal og veien oppover dalen var såpass at det gikk motorisert transport der. Ved Tredalsbakken bordet han en rutebil oppover dalen, som snart ble fylt til trengsel. På Gjøra var det hest og vogn, til Svisdal. I 1913 var Vangshaugen omtrent ferdigbygd, bare deler av verandaen og interiøret manglet. De gjestende britene var tydeligvis ikke redde for å ta et tak for med unntak av Gathorne-Hardy selv hjalp alle til med å rydde vegetasjon rund Vangshaugen og å pynte innvendig. Gathorne-Hardy ble unnskyldt deltagelse på grunn av sin fremskredne alder, selv antok han at det mer var at de fryktet at han ville gjøre mer skade enn gagn. Han var åpenbart ikke av det praktiske slaget. Så fjellvant var han heller ikke, slik at når han en dag skulle han ta en snarvei fra Vangshaugen til en av hølene elva, viste den seg å være svært så lang. Det var tåke og tett vegetasjon, så det var en oppgitt Gathorne-Hardy som til slutt kom fram til hølen våt og sulten. Så skulle nisten spises opp. Han hadde med seg en flaske med whisky og melk, en kombinasjon de færreste nordmenn ville tenkt på, samt en matpakke. Dessverre var korken glidd ut nede i lommen og smørbrødet var blit til grøt. Man kan tenke seg at den whisky/melk smakende massen nede i lommen ikke var særlig appetittlig. Mer appetittvekkende var nok Alfheim spesialen av fjellørrett som han gir oppskrift på:

”Legg ørretten din på siden på ei fjøl, og kutt med en svært skarp kniv helt inn til benet like nedenfor hodet. Skjær så med bladet langs benet og fjern filetten forsiktig, klipp av finnene med en saks, og legg de to filetene på bunnen av en paiform. Når det første laget er ferdig dekk det med smør, laurbærblad, litt eddik, og krydder etter smak, og lag flere lag til formen er nesten full. Fyll opp med vann, og stek den i ovnen. Resultatet kommer ut som en kake, og er en delikat kaldrett til frokost eller lunsj.”

På slutten av -60 tallet var Alfheim svært forfallent. I mai 1968 finner vi i et brev fra Turistforeningen til daværende lensmann Fredriksen tanken om en overdragelse for første gang. Saken var ikke så enkel som en først gikk ut fra. Først i november året etter ble Alfheimsaken tatt opp på ekstraordinært årsmøte i Turistforeningen. Det var et knapt vedtak der formannens dobbeltstemme avgjorde saken. Museumslaget bød 20 000 for Alfheim. Men nå møtte saken motbør i generalforsamlingen til Turistforeningen der saken ble utsatt. Striden var tydeligvis hard. Formannen for Turistforeningen, som var pro-salg, omtalte sine motstandere i et brev til formannen i museumslaget, Sverre Fallem, som trege ”liebhabere”. Først i 1971 ble årsmøtet enig om å selge Alfheim for 25 000. Muntlig tradisjon sier at grunneierne ikke vill fortsette festekontrakten med turistforeningen fordi de ikke tok vare på Alfheim. Slik sett var man nødt til å selge.

Fra da av har det vært en stadig restaureringsaktivitet slik at Alfheim er fullt beboelig. Å skaffe penger er en historie for seg selv. De første årene ble det solgt ekstraordinære medlemskap i Alfheims Venner der man ble livstidsmedlem i museumslaget mot en engangssum. Planene for Alfheim var først å bruke stedet som leirsted. Dette ble ikke noe av. I stedet ble Alfheim brukt til utleie noe den fremdeles er i dag.

Sunndal Museumslags Arkiv, Arkivmappe for Alfheim.

Trykte kilder:

Fossum, Tommy 2018: Våre ladyer og lakselorder – og noen rømlinger, eventyrere, krigshelter, drukkenbolter og annet fintfolk.

Gathorne-Hardy, Alfred Erskine 19??: My happy hunting grounds,

Odde Hauge, Eiliv: Barbara Arbuthnott og hennes menn. Ulvund Tekst og Forlag Sunndal 1996.

Stavik, Jarle og Fossum, Tommy 2023: Barbara – bildene, brevene, pengene - og litt om livet på Inchmartine og Elverhøy på godt og vondt.