Honorable Mrs. Barbarara Elrington Arbuthnott

Det er skrevet to romaner, lagd en dokumentar på NRK og framført et musikkspill om livet til Barbara Arbuthnott i tillegg til en faktaorientert bok som kom ut i 2023. Den tidligste beskrivelsen av hennes liv etter hennes død finner vi imidlertid i en artikkel i Romsdalsposten i 1933 skrevet av Sara Marie Kogsvig. På mange måter er det denne som legger grunnlaget for myten om Barbara vi finner senere. Den starter poetisk med disse ordene "Der går gjennem livet En selsom dobbetklang av smerte og av glede, av døds- og jubelsang. Det lagdes om, vår panne en dobbelttydig krans av torner og av roser av mørge og av glans". Hun fortsetter med å skrive "Hvis der ved nogens vugge er blitt sunget en sang om glede og smerte, roser og torner, da måtte det være ved hennes, fra hvis begivenhetsrike liv her skal berettes noen spredte trekk, slik som tradisjonen lever på folkemunne i Sunndalen". Artikkelen er en beretning om et viljesterkt adelsdame, en lady, som red som en mann, var kunnskapsrik, snakket fem språk, var en god skytter og som ble gift og enke to ganger før hun til slutt ble gift med offiseren William Arbuthnott.

Denne historien var imidlertid basert på "folkemunne" og det er jo ikke alltid det mest pålitelige. Det er en rekke feil i denne og også de to neste forsøkene på å skrifltiggjøre fru Arbuthnotts liv, spesielt boken av Eiliv Odde Hauge: Lady Arbuthnott og hennes menn" baserte seg dels på denne kilden. I tillegg fyllte Odde Hauge ut tomrom og ting han ikke visste med detaljer som "kunne" ha vært sanne, han skrev som han selv sa en roman.

Etterhvert har det vært mulig å bruke samtidige digitaliserte kilder på et vis som man tidligere ikke hadde anledning til og tidligere ukjent arkivmateriale som har kommet inn til museet i Sunndal til å komme fram til en mer faktabasert fortelling om fru Arbuthnotts liv.

Barbara Elrington ble født i 1822 Templemore i Irland hvor faren hennes, Sir. Neil Douglass var utplassert med sitt regiment, the Cameron Highlanders. De var etter hvert 7 søsken hvorav 6 inkludert Barbara Elrington overlevde til voksen alder. I 1825 flyttet regimentet og dermed familien til Canada. Der ble de værende til 1830 da de flyttet hjem til Skottland. Foranledningen var at helsen til Neil Douglass ikke var den beste, han hadde senskader etter slaget ved Waterloo hvor han som mange i regimentet han kommanderte ble såret. De bodde sannynligvis på Glenfinart, et gods eid av familien Douglas of Glenfinart i et par generasjoner. Fra 1842 var bostedet Edibutgh festning da Sir Neil Douglass ble utnevnt til general og øverstkommanderende for styrkene nord i Storbritannia. Det ser ut til at slekt og venner til daglig kallte henne "Eltie". Her deltok den unge Elrington (det var mellomnavnet som var brukt i dagligtalen) Douglas i sosietetens liv og her var det nok hun fant sin første ektemann.

I 1846 ble Elrington gift med den tre år yngre James Vaughan Allen, eier av godset Inchmartine utenfor Edinburgh. De fikk en sønn James Douglas (i samtiden kallt Douglas) Vaughan Allen i 1847. Samme året flyttet den ett år gamle Barbara Augusta, datter av Barbara Elringtons søster som døde dette året, inn på Inchmartine. Hun ble dermed mor til to småbarn.

James den eldres Inchmartine hadde mange leilendinger og en sollid inntekt. Godset hadde vært i slekten Allen i generasjoner og var det som kalles en Laird i skottland. Det er en tittel uten formell rang i lavadelen som brukes om eiere av gods som har vært i samme familie i lang tid. James den eldre døde i 1853 da sønnen James Douglas bare var 6 år gammel. Det var ikke blitt flere søsken og selv om det to år sienere i 1855 ble et nytt ekteskap, denne gangen med Neil Ferguson Blair of Baltahyock, så ble det ikke flere heller.

Paret bodde på Inchmartine som James Douglas ville arve når han ble myndig i en alder av 21 år. Barbara gav ut en bok om hønsehold "The Henwife" i 1861 og deltok ivirg på utstillinger med mange førstepremier med høns og gjess på denne tiden, mens eketemannen spilte golf. Når James ble 14 år gammel var han gammel nok til å utnevnte han sin stefar til verge, tidligere var dette en advokat. Neil Ferguson døde imidlertid bare noen måneder etter og Barbara ble enke for andre gang.

I 1865 giftet Barbara seg på nytt, denne gangen med William Arbuthnott, en yngre sønn av Viscounten av Arbuthnott. Han var offiser i militsen. De dro på bryllupsreise til Norge og Sunndal året etter. Med i følget var James Douglas, Barbaras kammerpike Mrs. Chalmers som også hadde vært hennes og Jamesæ barnepike. Tolk og reiseguide var Oluf Ludvig Endresen fra Stavern (i samtiden oftes bare kallt Ludvig). Målet var nok å fiske storlaksen og besøket må ha gjort inntrykk for ekteparet kom tilbake flere ganger. I 1869 kjøpte Barbara gårdparten Elverhøi på gården Løken sentralt i Sunndalsdalføret og fikk bygd hus her. Ut fra samtidskildene ser det ut til at William ikke hadde vært med på de siste reisene til Norge, dette året ser det i alle fall ut til at hun ankom landet alene, fulgt av James og Mrs. Chalmers. Kanskje skrantet forholdet mellom ektefellene på dette tidspunktet.

James døde på Fokstua på Dovra når følget var underveis til Oslo for å ta båten hjemover til Skottland. Han var på dette tidspunktet svakelig, led av epilepsi og det skal ha vært et kraftig anfall av dette som tok livet hans like før han ble 21 år gammel. Han var altså ikke blitt myndig og offisielt tatt over Inchmartine og det hadde betydning for Barbas liv videre. Det ble nå James søskenbarn på farsiden som tok over Incharmartine og Barbara var dermed husløs og uten større eiendom i Storbritannia. Den nye eieren var gift med Barbaras myndling Barbara Augusta så forholdet var ellers på det minneligste og de var på besøk til hverandre og ferierte sammen flere år etter dette.

Barbara og William inngikk avtale som innebar at han ikke skulle nærme seg fruen og hennes liv, til gjengjeld fikk han 400 pund årlig fra sin kone som han aldri offisielt ble skilt fra.

Barbara flyttet nå inn fast på Elverhøi sammen med sin håndgangne mann Oluf som etter hvert fikk rollen som faktor og ble eier av Elverhøi. I årene som fulgte reviderte hun boken sin og gav den ut på nytt under sitt nye navn Hon. Mrs Arbuthnott. Hun tilbrakte mange av somrene sine i utlandet, de sister par årene før 1878 var hun og Oluf stort sett i Europa hele året. Endresene hadde fått tuberkolose og været i var nok bedre for ham. På ferie sammen med Barbara Augusta med familie i Frankrike døde Barbara Augusta i 1878 og senere dette året vendte Oluf og Barbara hjem til Sunndal. Oluf var da blitt så dårlig at han julaften 1878 underskrev sitt testamtente der Frua (som hun lokalt ble kallt) arvet alt. Han døde januar året etter og Barbara ble nok en gang eier av Elverhøi.

I 1880 ansatte Barbara den lokale skolelæreren Lars Olsen Hoås som faktor. Han hadde året før fått en datter sammen med fruens nye kammerpike Karen Lønseth som ble satt bort til slektninger av Lars i Oslo. De to ble med fruen til Frankrike på sommertur allerede samme året. I årene som fulgte ble det flere utenlandsturer både på besøk til slekt i Storbritannia og spesielt til Frankrike. På en av disse reisene skal fruen ha kjøpt en adelstittel til Lars, han ble Comte di Homonte, og fikk i den anledning laget seg en uniform slik at han kunne opptre standsmessig når han var med på fruens hånd i forskjellige sosiale tilstelninger i Europa.

I fruens testamente kan vi lese at Lars Hoås skulle arve alt så nær som noen få eiendeler, samt at Oberst Allen, Barbara Augustas mann skal kunne fortsette å fiske fritt i elva så lenge han lever. Dessuten skulle Lars fortsette å sende penger til oluf Endresens gamle mor som Barbara hadde fortsatt med etter at Oluf døde. Barbara hadde en stor egeninnttekt fra deler av avkastningen fra Inchmartine som arv etter sin første mann, nok penger til at det i dag kan sammenlignes med en millioninntekt i tillegg til inntekt fra boksalg og en pensjon etter hennes far. Dette var naturligvis midler som ikke ville fortsette å komme inn etter hennes død.

Etterhvert tok Lars over Elverhøi og øvrige eiendommer i Sunndal mot at han også tok over lånet som fulgte med. Det var ganske store summer, fruen hadde overbetalt kraftig for både Elverhøi og naboeiendommen Leikvin som hun slo sammen til et gårdsbruk. Dette ble stedet for storslagne tilstelninger med inviterte skytterlag fra Kristiansund og andre steder der fruen stilte med førstepremien og betalte for reisen. For sin innsats i skyttersaken ble hun det første æresmedlem av Centralforeningen for legemsøvelser og våbenbrug. Barbara hadde vært en betydelig økonomisk bidragsyter til skytterlaget i Sunndal fra det ble stiftet i 1872.

I 1885 døde Barbara Augustas mann og Allenfamilien solgte godset til en annen familie. Nå var ikke inntekten fra Inchmartine tilgjengelig. En stund fortsatte Lars og Barbara å leve som før, de hadde alltid måtte ta opp lån og kredit mens de ventet på penger fra utlandet, men nå kom det ikke noe og innen dette gikk opp for dem for alvor, det ble blant annet tatt rettens vei, en ytterligere kostnad. William ville fremdeles ha sitt tilgodehavende og måtte til slutt kjøpes ut av avtalen med en engangssum. I realiteten var ikke folket på Elverhøi lengre betalingsdyktige og satt med gjeld både for et stort forbruk og for Lars' henseende også lånet på eiendommene i tilligg til at han i storsinn hadde overtatt lånet til sin eldre bror som så hadde emigrert.

Allerede i 1886 tok Lars grept og sogte den ene halvdelen av gården, Leikvi som siden 1880 var blitt slått sammen med Elverhøi til sin skotten Frederic Wallace Cochrane. Det ble løst ut flere mindre lån og obligasjoner med diverse salg og nye lån. Men dette var ikke nok og i årene som fulgte var det gjentatte tvangsauksjoner som førte til at det var et tomt Elverhøi som endelig gikk under hammeren vinteren 1892.

Fruen levde sine siste år sammen med Lars og Karen i et hus som ble bygd for henne på Grøa. Hun kallte husete Einabu og de spedde ut inntekten med å leie ut rom til besøkende briter som ville prøve lykken i elva. Naboer og kjente skal ha kommet med gaver i form av mat ved noen andledninger og noen midler kom også fra familie i Storbritannia. Barbara døde i august 1904. I årene som fulgte vokste myten om denne uendelig rike damen og hennes liv, både den ene og den andre mente å ha hørt eller husket detaljer om hennes fantastiske liv. På en utenlandreise skal hun ha brukt 70 000 kroner (1,5 millioner nåtidskroner), når hun prøvde å skille seg fra William kom han og ville ha duell og skytterlaget skal ha lagt seg i kringvern rundt høyløa hun og elskeren Oluf gjemte seg i. Det var banken hennes som gikk konkurs, hun var enebarn og hennes far ble oppgradert fra ridder til medlem av høyadelen.

Men sanneheten er fantastisk nok. Gjennom en årrekke satte den skotske damen sitt avtrykk i Sunndal, sposnet skytterlaget, drev hønseavl, bygde hus, betalte klasseturer for lokalskolen og gav frivillig store summer til fattigkassen. Boken Barbara skrev kom ut i mange opplag, på museet har vi en bok fra det 8. opplaget av The Henwife And her later experiences, den reviderte utgaven av boken hennes. Fremdeles lever mytene friskt i Sunndal og har dannet grunnlaget for et Musikkspill som har gått for fulle hus en uke i året siden 1995. Det er mange detaljer som ikke får plass her som en kan få høre om hvis man besøker Bygdemuseet Leikvin.

Digitalarkivet i Norge og Storbritannia

Nasjobalbibliotekets digitale avisarkiv

Det digitale avisarkivet i Storbritannia

Lensmannarkivet etter Lensmann Øye

Odde Hauge, Eilif 1957: Barba Arbuthnott og hennes menn

Fossum, Tommy 2018 Våre ladyer og lakselorder

Fosum, Tommy 2021 Lakselorden og hans ladyer

Selmer, Odd 1977 Barbara Arbuthnott, Gyldendal, Oslo

Stavik, Jarle og Fossum, Tommy Barbara- bildene, brevene, pengene, reisene - og litt om livet på Inchmartine og Elverhøy på godt og vondt.