Korsettet – en hjelpende kropp

Det eldste ordet man har for et liv som har som formål å støtte overkroppen og skape en spesifikk silhuett er corps (fra fransk, betydning: kropp). På engelsk ble de kalt bodies eller stays, mens den norske termen er snøreliv. Ordet korsett kom ikke ordentlig i bruk før på 1800-tallet, verken på norsk eller engelsk. Og det var også noen viktige forskjeller mellom snøreliv og korsetter. Snøreliv, som var i bruk i ulike former fra 1500-tallet og opp til ca. 1800 skulle, som det norske navnet tilsier, snøres, og de løftet bysten. De hadde også en kjegleform på 15/1600-tallet og en tydelig V-form på 1700-tallet. I tillegg kunne deler av, eller hele snørelivet vises, litt avhengig av hvilken tidsperiode man refererer til.

Korsetter, derimot, skiller seg fra snøreliv i og med at de var helt og holdent et undertøy som ble brukt under klærne. I tillegg til å løfte bysten, skilte også korsettet brystene og man fikk en bredere kløft. Nå skulle også kvinnekroppen i hovedsak ha timeglassform. Og sist, men ikke minst, så kunne korsettene både snøres og lukkes med hekter. Etter hvert fikk man også korsetter som kun skulle lukkes med hekter. Korsettet hadde sin storhetstid fra ca. 1800 til 1920, men har vært i bruk frem til i dag i ulike utforminger.

På tross av at snøreliv og korsetter hadde sine spesifikke fysiske trekk ble likevel benevnelsene brukt om hverandre både på norsk og på engelsk, noe som også er tilfelle den dag i dag.

For å se på korsettet, og ikke blande det sammen med snøreliv, starter vi på midten av 1790-tallet. Da kom de første korsettene som kun skulle brukes under kjolene. På denne tiden endret kjolemoten i vesten seg drastisk og man fikk empirekjolene — lange og smale kjoler, gjerne med gjennomskinnelige stoff. Dette skapte et behov for en ny type støtte til torsoen og til å begynne med brukte man korte korsetter med snøring til dette.

Fra ca 1810 til 1820 ble derimot korsettene lange og smale – de løftet brystene høyt og presset sammen hoftene, men denne typen korsett varte ikke lenge i motebildet. På denne tiden dukket også et korsett opp som ble kalt divorce corset. Det handlet ikke om skilsmisse, men om å skille brystene og skape en bredere kløft.

Fra 1820 til 1840 fikk man igjen en silhuett med en tydelig midje, litt som et motsvar til de løse kjolene under empire-tiden. Snøringen ble strammere og korsettene rakk ned til hoftene. Her begynner egentlig timeglassfiguren som skulle bli gjeldende med små endringer gjennom hele 1800-tallet. Store gigot-ermer (puffermer) på 1830-tallet gjorde at midjen så smalere ut. Blanchetter (også kjent som korsettstivere eller busks) hadde man også foran, men de var litt bøyelige eller mykere enn de skulle bli senere.

En viktig type korsett som dukket opp på denne tiden var såkalte demi-korsetter. Dette var en enklere type korsetter som ble brukt av kvinner som utførte fysisk arbeid. De hadde gjerne lette hvalbarder og var ikke mer enn 25 cm lange. Og det er et viktig poeng at det var forskjell på korsetter brukt av kvinner fra litt høyere sosiale nivå i samfunnet enn kvinner som jobbet med hardt arbeid i byer og på gårder.

Den virkelig store nyheten i korsettmoten var likevel åpning foran med metallhekter. I 1848 tok Joseph Cooper patent på «slot and stud»-metoden hvor en liten metall-stud glir inn i et spor i en liten metallbue. Dette ble raskt populært, og metoden er fortsatt i bruk i dag. Denne åpne- og lukkemekanismen var også plassert foran på korsettet med snøring bak. Det ble til og med vist frem korsetter med slik frontlukking på Verdensutstillingen i London i 1851 og dette ble raskt normen.

Symaskinen ble også mer tilgjengelig fra midten av 1800-tallet og med den gikk produksjonen av korsetter raskere og de ble dermed lettere å få tak i og selvfølgelig billigere.

En siste og viktig utvikling i selve kjolemotene i denne perioden er at de ble videre og videre, noe som kulminerte i oppfinnelsen av stålkrinolinen i 1856. Jo mer voldsomme skjørtene ble, jo kortere ble lengden på korsettene. Denne utviklingen ser man gjennom den neste tiårsperioden, fra 1856 til 1866, hvor man hadde storhetstiden til krinolinekjolene, og man ser også at kjolelivene var nokså korte i denne perioden.

På denne tiden dukket også cuirasse-livet opp, et stramt liv med masse knapper foran som var inspirert av nettopp kyrass-rustningen. Det ble sagt at nå skulle kvinnesilhuetten vekke lysten i menn så de falt på kne av beundring, mens kvinnene ironisk nok var så stive og hadde så vanskelig for å bøye seg at de sto oppreist og på avstand fra de knelende mennene.

En annen ting cuirasse-livene førte med seg var sterkt kurvede blanchetter. Disse var laget av stål og ble introdusert rundt 1873. Det spesielle med dem var at de var smale øverst og videt seg ut nederst som en skje. I tillegg bøyde de inn ved midjen og krummet seg deretter over nedre del av magen. Poenget var at dette skulle være komfortabelt og bra for helsen, samtidig som man skjulte bulker og dermed fikk en elegant figur etter datidens syn. For eksempel ble snøring bak veldig populært igjen da knapper forstyrret formen på det stramme livet man hadde utenpå. Til tider unngikk enkelte også camisolen utenpå korsettet og brukte heller sateng for å «padde» ujevnheter for å spare plass under kjolelivet.

Det lange livet var ingen utfordring da man allerede i 1868 begynte å forme korsettene med damp. Prosessen innebar å plassere et korsett som var vått med stivelse på en dampvarmet kobberbyste og la det tørke til det stivnet i den formen bysten hadde. Dette gjorde at man kunne få spesifikke former på korsettene og det ble dermed mye lettere å følge siste mote nokså kjapt.

På slutten av 1870-tallet begynte man å bruke strømpeholdere i stedet for strømpebånd. Strømpeholderne satt da fast i nederste del av korsettet og holdt strømpene oppe med klyper/klemmer. Fra 1882, ble de elastiske.

På 1890-tallet gikk turnyrkjolen ut av moten og man brukte heller en kø for en mindre utstikkende effekt over setet. Dermed ble korsettene litt kortere. I tillegg kom store puffermer på moten igjen, slik de hadde vært på 1830-tallet, og de gjorde sitt til at midjen så smal ut. De hjalp rett og slett til med å selge illusjonen. I dette tiåret begynte også korsettene å bli litt mindre kurvede, et lite varsel kanskje, om hva som skulle komme når et nytt århundre begynte.

Neste periode med store endringer i motebildet, og dermed også korsettene, var fra 1897 til 1908. Nå fikk en helt ny silhuett innpass – den beryktede S-silhuetten. Timeglassformen var der fortsatt — et godt eksempel på det er Dronning Maud som var kjent for sin timeglassfigur og smale midje — men nå skulle kroppen formes inn i en fasong som den ikke hadde, eller har i dag heller for den saks skyld. Dette betydde at kroppen ble skvist og snøret inn i korsettet som skulle fremheve bysten og hoftene i en slags S-silhuett sett fra siden. Fronten skulle være rett, så den kurvede blanchetten forsvant og ble erstatt med en rett en, fortsatt av stål. Flat mage og stor byste med posete front på blusen var det som gjaldt. Korsettet skulle derfor presse overkroppen fram, og hoftene bakover. For å klare å oppnå dette måtte ikke bare korsettstiveren være sterk nok til å holde formen, men flere spiler måtte også til. Fenomenet The Gibson Girl, som slo gjennom for fullt rundt 1900, var et ideal for denne silhuetten.

På slutten av denne perioden oppfant Paul Poiret sin «korsett-frie» kjole, blant annet inspirert av empire-motens høye liv, men korsettene ble fortsatt brukt en stund til og ble sett på som en nødvendighet frem til etter første verdenskrig.