Et aktivt liv: Isak Aasums premiesamling

Isak Aasum (1921–1995) vokste opp på garden Åsum øvre ved Galterud i gamle Vinger kommune og tilhørte ifølge bygdeboka "den samme ætt som har vært på Åsum siden omkring 1700". Men som nummer åtte i barnerekka var han lagt fra odel, og da var det bare å ta arbeid. I yrkesvegen jobbet han først med tømmerhogst og -kjøring i Spetalskogen, men i 1939 begynte han i mekanikerlære på bilverkstedet til General Motors-forhandler Alf Lundgrenn. Der ble han etter hvert verkstedleder, og på 50-tallet etablerte han og kona Gudrun seg med hus på Rasta i Kongsvinger. Da Thor Bråthen overtok verkstedet, fortsatte Isak hos ham til 1987. Da ble han pensjonist og ville bruke mer tid på skitrening og daglige skiturer, fortalte han til avisa Glåmdalen. Isak Aasum var rett og slett en vanlig mann, med en særinteresse: Han var en ivrig amatørutøver innen fotballen, friidretten og skiidretten. I over 25 år spilte han for Galterud, og i sitt 75. år deltok han i Kongsvinger-marsjen, etter 14 kreftoperasjoner. Hva var han laget av?

Aasum tilhørte en generasjon som vokste opp med folkehelse og sunnhet som nye samfunnsidealer. Birkebeinerrennet ble først arrangert i 1932, og det var ikke tilfeldig: "En mektig helsebevegelse feier over hele verden", kunne man lese i Lev sundt: en veiledning i sund livsførsel efter moderne, hygieniske prinsipper fra 1931. Andre symptomatiske boktitler finner vi i Det norske toalavholdsselskaps Rasjonell Livsføring: En studieplan i moderne kroppskultur (1938) med målet "større livsevne gjennem øket helse". Helsebevegelsen kom av økende bevissthet rundt hvordan industrialiseringens fabrikkjobber, forurensning og matvarer hadde tæret på den såkalte folkehelsen, samt ny kunnskap om vitaminer og smittestoffer.

I tillegg hadde revolusjonene og storkrigen tattt makten fra 1800-tallets dekadente herskerklasse og keiserriker, og nye, sosialdemokratiske stater kunne iverksette tiltak mot de dårlige kårene arbeiderklassen hadde levd under. Idealene luft, lys, renslighet, ernæring og mosjon viste seg i boligbygging, sosialpolitikk og rasjonelt husstell. Barn skulle ha melk og grønnsaker, ikke kaffe og tobakk! Dette ble vinn-vinn for alle parter: Sunne og sterke mennesker var gode arbeidere for industriherrene og ikke minst gode soldater for statsmakten. At folkehelse og et sunt folk var "et lands største aktivum", ble gjentatt av Amalie Øvergaard i Norsk Husmorforbund (1938) og Arbeiderpartiets Rolf Hofmo (1940). Men sunnhetsdyrkingen ble av ekstreme grupper forvrengt til rasehygiene og forskjellstenkning. Og da nazistene okkuperte landet i 1940, var Isak et ettertraktet eksemplar, 19 år ung og sunn som han var, med blond lugg og blå øyne i passet. Dermed ble han innrullert i den nazifiserte Arbeidstjenesten og innkalt til et halvårs tjeneste med stubbebryting m.m. på Sønsterud i Åsnes i 1943, etter to utsettelser. Isak og arbeidsgiver Alf Lundgrenn ba om utsettelse en tredje gang, "da mitt verksted arbeider under høitrykk med livsviktig arbeide", men fikk ikke gehør. Isak besøkte imidlertid kameratene på verkstedet og arbeidet med motstandsbevegelsen i det skjulte. Museet besitter også en personlig dagbok og fotoalbum fra Isaks tvangsarbeid i AT.

Isaks generasjon erfarte krigsårene, men var også barn av det nye velferdssamfunnet, med fritid til å holde seg spreke til langt inn i alderdommen. Åttetimersdagen ble lovfestet i 1919 etter mange års kamp, og gradvis ble arbeidsuka redusert til fem dager og pensjonalderen til 67 år. Med over 50 års medlemsskap i LO og Jern og Metall, Kongsvingers største fagforening og avdeling 83 i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, var Isak selv med på å arbeide fram disse rettighetene. Arbeiderbevegelsen brukte også idretten som redskap i folkehelsestrevet. Arbeidernes Turn- og Idrettsforening (senere Fagforeningenes Idrettsforening og Sportsklubben av 1909) ble stiftet i 1909 etter initiativ fra Gunnar Schøien (Larsen 1979):

Han hadde ofte lagt merke til at arbeidsfolk så tidlig blev slitte og sløve, og han trodde at usunde verksteder eller ensidig arbeid for en stor del hadde skyld i dette.

I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund dannet som motvekt til det borgerlige Norsk Landsforbund for Idræt, som hevdet at idretten skulle være politisk nøytral (Larsen 1979). Dermed ville landsforbundet stille i Berlin-OL i 1936 under Hitler-diktaturet, mens AIF boikottet. AIF sto for en inkluderende breddeidrett som alternativ til landsforbundets elitefokuserte toppidrett. Galterud IF ble stiftet i 1928, da Isak var sju år gammel, og Galterud arbeideridrettslag ble dannet i 1936 av Stomperud ungdomsslag etter brudd med fylkeslaget Varden, som hadde ønsket samarbeid med det borgelige idrettslaget.

I AIF ble også ideen om bedriftsidrett utviklet (Larsen 1982). I 1939, da Isak Aasum startet som mekaniker, hadde AIF "samarbeide med 400 bedriftslag og idrettskomiteer med tilsammen 18 000 utøvere". Det er denne utviklingen som ligger bak bildet av 70-åringen Isak på friidrettsbanen og i Birkebeinerrennet. Det synet er kanskje ikke så overraskende i dag som i 1991, men det viser en moderne, politisk framkjempet alderdom som skiller seg fra de utslitte generasjonene før. På den annen side ble Isak og flere verkstedkolleger rammet av kreft etter å ha pustet kløtsj- og bremsestøv fra manglende HMS, så han sto også med et bein i den gamle tida.

Å være idrettsmerketaker er en fin måte for en årlig kontroll av egen fysisk form og også en fin motivering for fysisk trening.

– Norsk Idrettsforbund

Et spørsmål som melder seg, er hvorfor Isak opparbeidet seg så mange premier. Han vant jo ikke alle disse løpene og rennene. Men mange av dem er rett og slett premier for å ha deltatt og nådd et minstekrav, altså et annet sosialdemokratisk prinsipp. For å stimulere til gjentakende deltakelse har flere arrangører et akkumulativt premiesystem basert på å samle deltakelsesmerker, som ved hvert heltall kvalifiserer til en ny utmerkelse og kanskje en statuett med tilhørende medlemskap i en statuettklubb og jubileumsdiplomer. Gjennom dette systemet ser vi hvordan det likevel krystalliserte seg en elite innen det som skal være breddeidrett. Et eksempel er Skistatuetten til Norges Skiforbund. I 1972 var Isak med sine 25 skimerker siden 1946 i det første kullet som fikk denne utmerkelsen. Talende er det at Glåmdalen og Glåmdal Skikrets først trakk fram Skarnes-paret Karin og Einar Bjerke som de eneste glåmdølene. De var nemlig kjente idrettsutøvere. Men tre dager etterpå kom rettelsen: "Isak Aasum har også greid Skistatuetten". Under 1980-utdelingen av Idrettsmerkestatuetten nevnte Glåmdalen bare "kjente idrettsnavn" blant mottakerne. Isak falt inn under "de jevne, anonyme trimmerne".

Hvorfor skal sportspræmierne saa ofte være banale og stygge?

– Redaksjonen i Guldsmedkunst, februar 1925.

I utstillingen av samlingen hadde museet blanke ark i form av en vegg tomme glasshyller, og vi gikk tidlig for kitschprinsippet "mer er mer". Kvalitet gjennom kvantitet! Istedenfor å velge ut visse representative premier med individuell verdi, har vi ønsket å vise premiene som mengde. Som enkle sorteringsprinsipper startet vi med materiale og type. Vi sorterte etter messing, tinn, sølv og glass og fikk en moderne speiling av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsens inndeling av europeisk forhistorie i en stein-, bronse- og jernalder (treperiodesystemet). Slik kunne vi f.eks. vise et brudd mellom metall- og glasspremier, og dermed en overgang fra gullsmeder til glassverk. I en reklame kan vi lese at Magnor glassverk spesialiserte seg på idrettspremier og leverte til lag og forbund over hele landet, og denne forretningen ga økonomisk trygghet til satsning på det mer eksklusive kunstglasset (Aastebøl 1996). Men hva innebar dette materialskiftet av ideologiske oppfatninger knyttet til det krystallrent glass?

Premiene må anses som toppen av kransekaka, fruktlegemene til et omfattende idrettsnettverk. Museet hadde heldigvis også mottatt en mengde kontekstmateriale, som diplomer, nummerlapper, oblater, kataloger, startlister, brevkorrespondanse, fotografier og avisklipp. Noe av dette fylte vi også hyllemonteren med, som byråkratisk laurbær for å vise det underliggende apparatet og nye sammenhenger. Nettverkteoretisk er det interessant å se hvordan en enkelt aktør som Isak Aasum beveget seg mellom og koblet sammen en rekke arrangører, lokale som nasjonale. I samlingen er det skiarrangement som Finneløpet, Nøkkelvannsløpet, Fyrivangløpet og Trangenrennet, og nasjonale som Birkebeiner-rennet. For sistnevnte lagde vi et fokuspunkt på en av hyllene, siden det hadde generert så mye materiale.

Som en aktuell klangbunn i utstillingen ønsker vi å bruke den til å vise hvilken materiell overflod som har preget etterkrigssamfunnet på grunn av billige industrivarer. 1900-tallsmennesket etterlater seg mengder av ting som etterkommerne får ansvaret for å håndtere og i de fleste tilfeller avhende (på en forsvarlig måte). Museene får ofte tilbud om å ta inn forskjellige samlinger, men har ikke ressurser til å musealisere alt. Da Kongsvinger museum tok inn Isak Aasums premiesamling, var det fordi den ble vurdert som unik, og fordi det unge museet trengte å bygge opp en samling. I dag utmerker samlingen seg heller som representativ for premiesamlinger som finnes i de tusen middelklassehjem. Men i det hele tatt å ha plass til en slik samling er ingen selvfølge. En forutsetning, som mange unge voksne på 50- og 60-tallet fikk oppfylt, var husbanklån til nybygd enebolig. Dette ser vi av arkitekt Carl Finngårds huskatalog "66 eneboliger", som fulgte med i privatarkivet med premiesamlingen, sammen med en tomtekjøpskontrakt fra 1957. Selveie gir en trygghet og et privilegium til å fylle hjemmet med ting, som ikke er alle forunt. Men hva har denne premierings- og masseforbrukskulturen gjort med vår felles natur og levemiljø – ikke minst forholdene i skiløypa?

Aastebøl, Ingun (1996). Glass i grenseland: Magnor glassverk 1896-1996. Kongsvinger:Museene i Solør-Odal.

Amdahl, Magnus J. (1987). "48 år med biler". Glåmdalen, 19.09.1987, s.2.

Fossberg, Jorunn (1994). Norske sølvstempler: gullsmedhåndverk i byene på Østlandet før 1870. Oslo: Universitetsforlaget.

Hofmo, Rolf m.fl. (1940). Badstuer. Oslo: Norsk Folkehjelp.

Larsen, Petter (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Oslo: Tiden.

Larsen, Petter (1982). Hele folket i idrett: glimt fra norsk bedriftsidretts historie. Oslo: Norges bedriftsidrettsforbund.

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund (2023) i Store Norske Leksikon.

Opstad, Lauritz (1994). Premier og pokaler. Oslo: C. Huitfeldt forlag.

"Rasjonell ernæring - rasjonelt husstell: Norges Husmorforbunds utstilling i Tromsø". Tromsø, 05.10.1938.

"Viktige møter på Galterud i helgen". Kongsvinger Arbeiderblad, 29.01.1936.