Kampen mot klokka - Arbeidet i en moderne konfeksjonsfabrikk i mellomkrigstida

I likhet med mange andre bedrifter som etablerte seg i Moss på den tiden, så hadde også Aug. P. Horn A/S sine røtter fra hovedstaden. Ønske om mer plass, lavere driftsutgifter og gode kommunikasjoner gjorde Moss til en attraktiv by å etablere seg i. Hvor egnet byen var for konfeksjonsvirksomhet ble testet ut allerede i 1924, da etablerte August P. Horn avdelingen A/S Dongery i 2. etasje til Christiania Staal og Jernvarefabrik på Jeløy. Her var 30-40 syersker i arbeid med å sy bukser, jakker, kjeledresser og overaller i det amerikanske stoffet. Produksjonen gikk godt, og etter hvert la han en plan om å bygge en større fabrikk på Jeløy for å flytte enda mer av produksjonen til Moss.

August var nysgjerrig og så muligheter der andre så begrensinger. Gjennom lesing og flere studieturer til Amerika tilegnet han seg kunnskap om maskiner, modeller og nye måter å organisere produksjonen på, samtidig fikk han også nye kontakter og forbindelser til råvareleverandører. Denne kunnskapen tok han med seg da han startet byggingen av ny fabrikk på Jeløy.

Fabrikken hadde egen heis som fraktet råvarene fra 1. og opp til 4. etasje. Her arbeidet mennene med tilskjæringen av stoffet. Utleggingen av stoffet, eller «opplegg» som det ble kalt, foregikk med en tung manuell tralle som gikk på skinner. Arbeidet var tungt, og det måtte være to personer som håndterte trallen. Det første arbeidet en ung gutt ble satt til var utlegging av stoff. Først etter fylte 18 år fikk han tilgang til de mer avanserte og farlige skjæremaskinene. De fleste av de eldre tilskjærerne hadde begynt som oppleggsgutter. Når stoffet var lagt ut, ble det klippet i 96 lag, stablet nøyaktig opp på hverandre og skåret med maskin etter sjablonger. Stykkene til et plagg ble siden pakket og sendt ned en renne til systua i 3. etasje. Her ble de tatt imot av en dame som plasserte dem i reoler så syerskene kunne hente dem. Hun sørget også for at syerskene hadde nok av nåler, tråd og annet tilbehør. Slapp de opp for søm, var det bare å banke i renna, så sendte tilskjærerne ned mer.

Ved systua var det fire avdelinger: en avdeling for blåklær, en bukseavdeling for litt «finere» søm, en vindjakkeavdeling og en skjorteavdeling. Systuene var en populær kvinnearbeidsplass, spesielt for unge ugifte jenter som ennå ikke hadde fått barn. I et intervju høsten 2007 fortalte Johnny Guldbrandsen at dongerijentene ved Aug. P. Horns fabrikk ble kalt for Dongerilapper og at jentene som sydde skurekluter ved Det Mekaniske Veveri, som lå like bak, ble kalt for Skurelapper. Guldbrandsen vokste opp i Bråtengata i mellomkrigstida og skildrer oppveksten sin på Jeløy:

Så henne (søsteren) fikk jobb der. På nersida der slik, så var det dongerifabrikken. De lagde arbeidstøy og de lagde skjorter, og så var det en strømpefabrikk der, på nersida der. Når de som var ansatt der gikk gjennom gata etter endt arbeidsdag, så flaug vi der og så vi på dem og sa: Ho er skurelapp… (ler), da fikk vi … åh, det var den fornøyelsen ... å kalle dem for skurelapper… […] og andre for dongerilapper.

I systua ble all søm delt opp i flere operasjoner, der syerskene utførte en operasjon hver. Introduksjon av flere nye spesialmaskiner utover 20-årene, resulterte i at hvert plagg ble stykket opp i stadig flere operasjoner. Som eksempel besto skjortesømmen av 10 operasjoner og involverte samme antall syersker. Rundt 1930 kunne fabrikken levere et dusin skjorter på 4, 5 timer. I forhold til helstykk, der en syerske sydde hele skjorten fra start til ferdig plagg, så sparte fabrikken 10 minutter arbeid på hver skjorte!

Alle syerskene hadde akkord med unntak av de som var i opplæring eller jobbet i kontrollen. Unntak fra akkorden ble det også gjort i en oppstartsperiode ved innføring av nye modeller. Da ble syerskene satt på fastlønn inntil de kom opp i et visst tempo. En syerske på akkord fikk betalt etter hvor mye hun greide å produsere per dag. Desto flere stykk, desto tyngre lønningspose ved ukeslutt. Var en syerske for rask og tjente for mye kunne hun bli møtt av negative reaksjoner fra kollegaene. Hadde man en "Akkordspenger" på skiftet var det alltid en risiko for at akkorden ble satt ned. Et jevnt og godt tempo var idealet for både ansatte og bedriften.

I 1930-årene ble arbeidsdelingene tatt enda et skritt videre. Både på blåsømmen og i skjorteavdelingen ble det det satt i gang forsøk med samlebånd etter mønster fra utenlandske fabrikker. Syerskene ble plassert i rekke på hver side av det rullende båndet. Plagget ble ført i sikk-sak fra den ene syersken til den neste. Båndsømmen førte til at arbeidet måtte stykkes opp i enda flere operasjoner, og for å unngå at plagg hopet seg opp hos enkelte syersker, var det viktig at hver operasjon tok like lang tid. Var du ikke rask nok, måtte du legge plagget til side og ta det igjen senere. Farten på båndet styrte tempoet, og mange syersker opplevde arbeidet som fysisk belastende og at stresset slet på nervene. Systemet hadde sine svakheter og ble avsluttet etter noen år.

August P. Horn og sønnen Finn, som hadde vært medeier fra 1920, ledet firmaet fram til okkupasjonen, da tok Finn over og drev bedriften videre til han døde i 1946, bare 53 år gammel. Firmaet Aug. P Horn fortsatte å være en viktig arbeidsplass og leverandør av arbeidstøy til nordmenn, og etter hvert også til svensker, helt fram til 1981. Da ble det inngått en fusjonsavtale med Helly Hansen A/S, og fra 1. januar 1982 fikk de ansatte ved fabrikken i Moss arbeid der.

Kilder:

Swensen, Grete: Dongerijentene på Moss. Nærbilde av en kvinnearbeidsplass i mellomkrigstiden, artikkel i Nord Nytt nr. 16/17 (1983). S. 151-162.

Swensen, Grete: I arbeidslivets tjeneste. Foreløpig manuskript til bedriftshistorie (1982). Stensil.

Bjørg Holsvik i intervju med Johnny Guldbrandsen høsten 2007. Østfoldmuseene.