Created with Sketch.

Arkeologisk stratigrafi

Arkeologisk stratigrafi (fra latin stratum, lag)Østmo, Einar; Hedeager, Lotte, red. (2005): Norsk arkeologisk leksikon, Oslo: Pax Forlag, ISBN 82-530-2611-0, s. 365 er læren om dannelsen av kulturlag og jordlagenes avleiringsforhold og relativ alder. Stratigrafi danner grunnlaget for både absolutt- og relativ datering og er i så måte en svært viktig kunnskap innen det arkeologiske fagfeltet. Begrepet stratigrafi kommer fra geologi.«Stratigrafi», Norges geologiske undersøkelser For arkeologien er stratigrafi den vertikale og horisontale plassering av avfallslag, kulturlag og funn i forhold til hverandre og i forhold til naturdannede lag. left|Arkeologisk stratigrafi defineres gjerne ved at ulike kulturlag har forskjellige farger og sammensetning, som i denne profilen. Innenfor arkeologien benytter man seg i hovedsak av lignende metoder som i den geologiske stratigrafien. Lagrekken avdekkes ved utgravning eller kjerneboring i myr. Organisk materiale som er bevart i anaerobe forhold eller ved forkulling, kan gis en absolutt datering ved hjelp av karbondatering eller andre vitenskapelige metoder. Videre kan gjenstandsfunn, slik som keramikk være med på å datere lagene. På denne måten kan man etablere en relativ datering, noe som vil si at de forskjellige lagene kan dateres i forhold til hverandre. Stratigrafiske profiler kan på denne måten kartlegges med stor nøyaktighet. Hovedtanken bak stratigrafi er at de dypeste avleiringene er eldst, og at man nærmer seg nåtiden jo høyere opp man kommer. Forskjellen mellom arkeologisk og geologisk stratigrafi er at tidsperspektivet er noe mindre i arkeologien, at størrelseforholdene er mindre samt at arkeologer som regel daterer gjenstander som for eksempel menneskelige bruks- og kunstgjenstander, husholdningsavfall eller skjeletter. I tillegg har den arkeologiske stratigrafien en tendens til å være mer omrotet enn den geologiske, som et resultat av menneskelig aktivitet. Den arkeologiske stratigrafien bærer preg at mennesker har skapt nedgravninger som for eksempel groper og stolpehull innimellom de forskjellige lagene. Referanser Se også

Arkeologisk kontekst

I arkeologisk sammenheng brukes ordet kontekst (fra engelsk «context») som et teknisk begrep for restene av en individuell stratigrafisk hendelse. En kontekst refererer altså til en individuell hendelse i tid som har blitt bevart i det arkeologiske materialet. Dette kan eksempelvis være spor etter den faktiske gravingen av en grop eller grøft, interne strukturer samt materialet som fyller nedgravningen. Begrepet er imidlertid nokså vidt og arkeologiske strukturer, naturlig deponerte lag og skjeletter kan også regnes som egne kontekster. Ved å dele inn en arkeologisk lokalitet i disse grunnleggende, enkelte enhetene, er arkeologene i stand til å skape en relativ kronologi for aktiviteten innen området og beskrive og tolke det. Gjenstandsfunn er i hovedsak ikke regnet som kontekster, men regnes som tilhørende en kontekst. Kontekster kan være enten positive eller negative, avhengig av om de er skapt ved å legge til eller å fjerne materiale. En kjøkkenmødding regnes således som en positiv kontekst, mens en grop regnes som en negativ kontekst. Ved lokaliteter med komplekse stratigrafiske forhold graves de individuelle kontekstene hver for seg, i motsatt rekkefølge av slik de er avsatt, det vil si at de yngste lagene graves først. Beskrivelser, tegninger, funn og vitenskapelige prøver knyttes således til den enkelte konteksten. Denne type stratigrafisk gravning, kombinert med såkalt single context dokumentasjon (fra engelsk: single context recording), benyttes over store deler av Europa, mens den i Norge stort sett benyttes under bygravninger i de middelalderske bykjernene. Primær- og sekundærkontekst Det skilles gjerne mellom primærkontekst og sekundærkontekst, hvor en primærkontekst er et uforstyrret lag som har en direkte tilknytning til bruken av den arkeologiske strukturen i hvilket det påtreffes, mens en sekundærkontekst er omrotet eller forstyrret lag som ikke kan knyttes direkte til strukturens funksjon. Dette er et svært viktig skille i forbindelse med prøvetaking, datering og funksjonsbestemmelse, ettersom prøver eller gjenstandsfunn fra sekundærkontekst kan føre til feilaktig tolkning av strukturen. right|Skisse av en arkeologisk profil som viser individuelle konteksttyper

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

You have unsaved changes.

Are you sure you want to leave this page?

Share to