Historia Augusta
Historia Augusta er en senromersk samling med biografier på latin av romerske keisere, deres juniorkolleger og usurpatorer (tronranere) i perioden fra 117 til 284.
Den presenterer seg selv som en sammenstilling av verker fra seks forskjellige forfattere (kollektiv kjent som Scriptores Historiae Augustae), skrevet i regjeringstidene til Diokletian og Konstantin den store, men det virkelige forfatterskapet til verket, dets faktiske datering og dens hensikt, har lenge vært gjenstand for akademisk debatt.
Den første utgivelse etter boktrykkerkonmstens tilkomst var i 1475.
Som en sensasjonalistisk samling av keiserbiografier avviste den kjente engelske historikeren Edward Gibbon verket med forakt; «denne stakkarslige biografer» og «en meget unøyaktig skribent»,Burrow, John (2009): A History of Histories, London: Penguin, s. 157-158 men unnlot likevel ikke å bruke den. De største problemene er de kildene som er benyttet, og hvor mye av innholdet som er ren diktning. Til tross for disse spørsmålene, er det den eneste sammenhengende redegjørelse for mye av dens periode og er således jevnlig evaluert på nytt og nytt ettersom moderne historikere er ikke villig til å oppgi en såpass unik kilde til mulig informasjon, til tross for det en er åpenbart upålitelig på mange nivåer.Breisach, Ernst (2007): Historiography: Ancient, Medieval, and Modern, 3. utg., Chicago: University of Chicago Press, s. 75.
Tittel og omfang
Tittelen på verket ble gitt av Isaac Casaubon som framstilte en kritisk utgave i 1603 (sammen med Claudius Salmasius). Han arbeidet fra en kompleks manuskripttradisjon med et antall ulike versjoner.Magie, David, Introduction til oversettelsen i Loeb Classical Library, s. xi. Hvor omfattende verket var sirkulert og lest i senantikken er ikke mulig å vite, men omfattende sitater fra det er funnet i tekster til forfattere fra 500- til 800-tallet, og de fremste manuskripter er også datert til 800- eller 900-tallet.Magie, David, s. xxiv-xxv. Editio princeps, den første trykte utgaven, skjedde i Milano i 1475. De seks forfatterne – «Aelius Spartianus», «Iulius Capitolinus», «Vulcacius Gallicanus», «Aelius Lampridius», «Trebellius Pollio», og «Flavius Vopiscus (fra Siracusa)» – dedikerte deres biografier til Diocletian, Konstantin og en rekke private personer, og således skrev de alle tilsynelatende en gang på slutten av 200- og tidlig på 300-tallet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».