Severin Evensen (1855-1941) var femte generasjon los ved Færder når morsiden regnes med, og fikk ytterligere tre generasjoner med loser etter seg.
Han var liten av vekst, men kraftig bygget med rødlig skjegg og mustasje. Av sinn var han munter, snill og godhjertet, men kunne også fare opp i et voldsomt sinne som vanligvis forsvant like fort som det kom. Han var en formidabel sjømann, dristig som få, og var som regel den av losene som kunne vise til den høyeste fortjenesten når året var omme.

Severin Evensen var på mange måter en foregangsmann blant losene ved Færder. Han fikk som den første installert motor i losbåten da hans "Svalen" ble levert som nybygg i 1901. Motoren var på 25 HK.
Det var den som gjorde Severin Evensen i stand til å utføre sin kanskje største bragd som los. Det var på denne tiden et fantastisk sildefiske i fjorden. Et stort antall små, åpne sildebåter lå fullastet ute på fjorden da det plutselig trakk opp til en durabelig storm fra nordost. Sildebåtene fikk snart store problemer. Redningsskøyta "Havskaaren" lå på Hvasser i denne tiden, og gikk umiddelbart ut. Det samme gjorde Severin med "Svalen". Og nå viste motoren hva den var god for. Severin kom inn til Sandøsund for motorkraft, storseilet var spjæret fra gaffel til bom, og han hadde 18 sildebåter på slep. Når de første båtene var trygt fortøyd stakk han umiddelbart ut igjen. Sammen med redningsskøyta reddet han over hundre båter til land den dramatiske dagen. Ikke ett menneskeliv gikk tapt.

Kongelosen
I 1905 var Severin en nestor i faget, med 26 års tjeneste bak seg. Han var et opplagt førstevalg da tre fortjente loser fikk det ærefulle oppdraget å føre Norges nye kongefamilie med følge fra København. De to andre losene var Even Bredesen og Hans Jørgen Hansen, for øvrig dattersønn av selveste Ulabrand.
Som nestor blant losene var det Severin Evensen som hadde fått æren av å stå ombord i kongeskipet. Når han mange år senere ble spurt om sitt største øyeblikk som los, så var det dette han trakk fram: "Det var den gangen jeg loste kong Haakon, og jeg løftet lille Olav opp i armene til sjølveste kongen."

Samfunnsbyggeren
Selv om det er som "kongelosen" de fleste husker Severin Evensen i dag, så var det som samfunnsbygger han satte de største og varigste sporene etter seg.
Skulle hvasserfolket ha vei, så måtte de bygge og betale den selv. Følgelig ble det nedsatt en veikomité i 1891, med Severin Evensen som selvsagt medlem. Gjennom innsamlinger, basarer og dugnad ble veien bygget og finansiert.
Like selvskreven var han som komitémedlem da havna i Sandøsund skulle sikres og utbygges, med oppmudring, forlengelse av eksisterende molo og bygging av en ny. Han hadde også en betydelig finger med i spillet da kirken ble bygget i 1903, også den på dugnad for innsamlede midler, og da Lokalet sto ferdig rundt 1920.

Hos Kongen
For sin store innsats som los og for lokalsamfunnet fikk Severin Evensen H.M. Kongens fortjenstmedalje den 1. juli 1921, og mottok den på Slottet av kong Haakon personlig.
Det påstås at de to fant tonen godt, de hadde jo felles minner fra 1905. Praten gikk lett, til tross for at Severin siden påsto at kongen snakket et ubegripelig språk, med sitt sterke innslag av dansk. "Dessuten hadde han en altfor tynn kjerring", mente den gamle losen. Da tiden var kommet for å ta farvel stanset han ved døren og holdt på å plumpe ut med det han pleide å si når han var på besøk hos noen: "De får helse kjerringa!" Men siden han tross alt befant seg i storfint selskap modererte han seg og skiltes fra kongen med følgende replikk: "De får helse - dronninga!"